Showing posts sorted by date for query barn. Sort by relevance Show all posts
Showing posts sorted by date for query barn. Sort by relevance Show all posts

Uten narko kollapser turistindustrien på Ibiza

Irske Michaella og skotske Melissa ble tatt på flyplassen i Lima med 11 kg kokain i bagasjen. Gateverdien av dette partiet er på omlag 50 milloner kroner i utblandet tilstand. Jentenes forklaring hørtes tynn ut: De var blitt kidnappet på Ibiza og tvunget til å utføre smuglingen.

Man ville tro at det i løpet av flyturen til Peru skulle være mulig å be om hjelp fra politi og sikkerhetsvakter på flyplassene.

Men i kokainbransjen har ikke nødvendigvis begrepene samme innhold som i dagligtalen.


I latinamerikanske storbyer blir små barn stadig oftere brukt som kurerer for forgjengene for å frakte stoff mellom bydeler. De blir sjeldnere stanset av politiet, og selv om de skulle bli det, risikerer de ikke tiltale. Det er ikke nødvendig for eierne av stoffet å fotfølge dem med våpen; skulle barna unnlate å levere på riktig sted til riktig tid, er straffen døden. Til dette har narkobransjen sine spesialister, los sicarios (profesjonelle drapsmenn).

I andre tilfeller er barna allerede stoffavhengige, og utfører hva de enn måtte bli bedt om mot å få daglige rasjoner kokain (paco/perico). Narkoleverandørene har derfor som strategi å dele ut stoff gratis til barn i bydelene der de opererer for på denne måten å rekruttere dem til å utføre jobbene de ikke tør ta selv.  

Barna går altså fritt på gaten, men er kidnappet likefullt.

Det er også kjent at titusenvis av fattige migranter blir kidnappet av kokainkartellene i Mexico, og mange av disse blir brukt som “muldyr” for å frakte mindre partier med narkotika over grensen til USA eller også internt i Mexico. I de tilfellene kidnappede personer benyttes til slike oppdrag, er det fordi kartellene kjenner ofrenes familier og kan hevne seg på disse hvis ikke partiet blir levert som avtalt. Det har vært eksempler på at kidnappede personer som arbeider som slaver for kokainleverandørene, og som har klart å rømme, har sett seg nødt til å returnere til savearbeidet etter at kartellene har begynt å henrette deres familiemedlemmer.

Så i narkobransjen kan man være kidnappet uten å være bakbundet eller ha en revolver rettet mot hodet.

Den internasjonale kokainsmuglingen som utføres av såkalte “muldyr”, ved å gjemmekokain i bagasjen eller i kroppens hulrom, er en av de vanligste formene for kokainsmugling fra Sør-Amerika til Europa. Tradisjonelt har det vært fattige latinamerikanske jenter som har blitt lokket til å utføre slik smugling – omlag 12 000 colombianske yngre kvinner sitter til enhver tid fengslet i USA eller Europa etter å ha blitt tatt i tollen som "mulas". Men de senere årene har det blitt stadig vanligere med europeiske muldyr. Bakgrunnen er hovedsaklig at disse i mindre grad blir utsatt for kontroller på flyplassene, men også de økonomiske krisetidene og arbeidsløsheten blant ungdom i Europa, som gjør at mange i desperasjon prøver kokainsmugling.

Hva som er situasjonen i saken til Michaella og Melissa vil forhåpentligvis bli avklart i den forestående rettssaken (som riktignok kan være tre år unna i følge peruanske kilder). Det som imidlertid er klart er at disse har tilbrakt de siste månedene som sommerhjelper på klubbene på Ibiza.


Narkotika, som er avkriminalisert i Spania, flyter fritt på “Den hvite øyen” i Middelhavet. En kilde i det spanske politiet bekrefter til The Times betydningen av “dop-turismen”: “Det er en reell frykt blant myndighetene at om narkomarkedet på øyen ble stengt ned, ville hele stedet kollapse.”

Mens coctails koster sine €20 på klubbene får man “en pille” samme sted til €5. Og særlig er “coke” populært, et gram kokain koster rundt €30, godt under halvparten av prisen i de nordeuropeiske landene.

Grunnen til den lave prisen på kokain er Spanias funksjon som brohode for den transatlantiske kokaintrafikken, blant annet for den betydelige delen somankommer via Afrika opp igjennom Sahara og derfra med båt over Middelhavet. Men de lave prisene har nok også den effekten å presse leverandørene, spesielt mindre dealere, til å source stoff direkte fra produsentene i Andes-fjellene. Slik som i denne saken.

Muldyrene som gjør slike smuglerreiser kan få noen titusener i betaling, men det er likevel ikke mange som risikerer å tilbringe ti år eller mer i et latinamerikansk fangehull for en slik sum.

Det hjelper da å ha andre måter å overtale potensielle muldyr på. Som lovnader om stoff til avhengige kunder. Eller enda bedre: oppgjør av narkogjeld.

Scottish Express har avdekket at Melissa Reid ble en flittig dopbruker på Ibiza, og også endte opp med kjente kriminelle i omgangskretsen. Irske Independent har på sin side avslørt at Michaella hadde en narkogjeld på €4000 til dealeren sin, og at dette skal være grunnen til at hun ble presset til å gjennomføre smuglerforsøket. 

En bekjent av henne på øyen bekrefter at det er vanlig at de som arbeider der også bruker stoff. Og at 80-90% av disse også selger stoff til turister for å spe på inntektene fra arbeidet i klubbene.


Den spanske eieren av baren Amsterdam, der Michaella arbeidet en periode, sier rett ut til The Guardian at narkotikaen ødelegger øyen. “Ibiza ødelegger unge mennesker. Det er paradis, men det er også helvete”  

Det kan nok jentene skrive under på fra fengselet i Peru. 

5156 barnesoldater reddet i ETT colombiansk fylke

Det colombianske barnevernet ICBF melder at i fylket Córdoba har 5156 barn blitt tatt hånd om etter å ha blitt reddet fra væpnede grupper som livnærer seg av kokaineksport, i hovedsak de neo-paramilitære bacrim. 24% av barna ble rekruttert mens de var mellom 3 og 12 år.

ICBF opplyser at disse kokainproduserende bandene har barn i alderen 0 til 5, men det er først fra 6-årsalderen at de får våpentrening.

Kilde: El Universal, 26. april 2013

Se også:
Barnesoldat i geriljaen rømte fra dødsdom

50%av medlemmene i kokainbandene er barn



Ytterligere tre barn myrdet av kokainbandene i Medellín

I forrige uke ble Medellín kåret til "Verdens mest innovative by" av Wall Street Journal. Men hvor lenge var Adam i Paradis... I helgen ble 24 mennesker myrdet i byen.

Tre av de drepte var barn og ble funnet i den fattige bydelen Comuna 13, en av disse tre var en gravid 15-åring. For to uker siden ble også tre barn funnet drept i den samme bydelen. De var blitt torturert og siden kuttet opp av en av gjengene (pandillas) som kontrollerer byens fattige comunas. Å krysse over en av de usynlig grensene til en annen gjengs territorium kan bety den visse død. Som for eksempel Christian (15) som ble myrdet for å ha sovnet på bussen og måttet gå av på feil stoppested.


Medellín var for et par tiår siden, på Medellin-kartellets tid, verdens voldeligste by med rundt 6000 drap i året. Siden sank dette tallet til rundt 800, før det igjen steg brått til over 2000 etter at den sterke mannen i Medellins kokainindustri, 'Don Berna', ble utlevert til USA i 2008, og interne stridigheter begynte i Envigado-kartellet.

Drapstallet hadde sunket til 1249 i 2012, men man frykter nå en ny drapsbølge i byen.


Også fylket Antioquia der Medellin ligger, herjes av rivaliserende bacrims (Colombias versjon av de meksikanske kartellene). I kommunen Yondó ble tre menn bundet og henrettet av hettekledde menn som tok seg inn i bygda Sardinata Alta torsdag kveld i forrige uke. Dette er vanlig narkoparamilitær taktikk for å sikre sivilbefolkningens "lojalitet".

Britisk bestemor dømt til døden for kokainsmugling

56 år gamle Lindsay June Sandiford fra Storbritannia ble i dag dømt til døden i Indonesia for smugling av 4,8 kilo kokain. Hun ble arrestert for forsøket på smugling i Bali i mai i fjor. Til sitt forsvar hevdet hun at en gjeng hadde truet med å skade et av hennes barn hvis hun ikke utførte smuglingen,

British Grandmother Sentenced to Death for Smuggling Cocaine Into Bali - NYTimes.com:

'via Blog this'

50% av medlemmene i kokainbandene er barn

I en undersøkelse forskeren Natalia Springer publiserte i august fremgår det at problemet med rekruttering av barnesoldater er større enn man har trodd i den colombianske narkokrigen.

I de såkalte bacrim - narkoparamilitære grupper - er 50% av medlemmene mindreårige. Geriljagruppene kommer ikke langtt bak: i FARC er 42% av geriljasoldatene barn som er tvangsrekruttert mens i den mindre ELN er tallet 44%.

Det anslås at FARC har 9000 medlemmer i dag mens ELN har 3000. Bacrim-gruppene har man ikke noe troverdig anslag på, men det dreier seg i alle fall om flere tusen. Slik at i øyeblikket er det i alle fall 6000 barn som tjenestegtjør i disse kokainfinansierte, væpnede gruppene.

I tillegg kommer ytterligere omlag 100 000 mindreårige som lever i tilknytning til denne illegale økonomien som geriljaen og bandene driver - som for eksempel plukker koka eller brukes av pandillas i byene til å selge narkotika.

Springer fant videre at barn i indianersamfunn var spesielt utsatt for å bli tvangsrekruttert, faktisk var sannsynligheten 674 ganger større enn for colombianske barn generelt.

Årsaken til at barna blir truet eller presset til å gå inn i de væpnede gruppene er ofte mangel på muligheter. En av de unge, demobiliserte sa det slik: "Der er ingen skoler, ikke noe. Barna er enten bønder, eller vi drar til skogs (som betyr å gå inn i en av de væpnede, illegale gruppene).

Og videre:
"Det første de gir deg er en del av et lik - slik at du skal bli vant til lukten av død."

Se her vårt intervju med "Diana" som ble rekruttert av en av de væpnede bandene som 12-åriung, og som mistet foten i en landmineulykke to år senere.

 

Barneslaveri i Perus kokainindustri

Perus forsvarsminister Pedro Cateriano, forteller i et intervju med Semana om området kjent som Vraem (Elvene Apurimac, Ene og Mantaro, se kart under), et utilgjengelig jungelområde som står for mye av Perus kokadyrking, og som kontrolleres av "terrorister" - les kokainbander - i følge Cateriano. Han velger ikke å svare på spørsmål om kolombiansk gerilja og narkoparamilitære er representert i området, men bekrefter at den peruanske geriljaen Sendero Luminoso er aktive der:

- Det vi har der er i hovedsak barneslaveri. Det terroristene i området gjør er å rekruttere barn og underkaste dem dette terrorregimet  (...). Vi ser på dette som noe fryktelig. Heldigvis klarte det peruanske forsvaret for noen uker siden å frigjøre barn som var rekruttert av Sendero Luminoso. 




Kilde: "Hay una siniestra alianza entre el narcotráfico y el terrorismo": Mindefensa peruano, Articulo OnLine:

'via Blog this'

Familie på 7 funnet drept i Meico

Familiemedlemmene, hvorav tre barn, ble funet med strupene skåret over på en går utenfor byen Veracruz i Mexico.

Kilde: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Familie-drept-i-Mexico-6964054.html


SISTE: Colombias president ankommet indianersamfunnet som kaster ut politi og militære

Colombias president Juan Manuel Santos ankom sammen med forsvarsminister Juan Carlos Pinzón i formiddag kommunen Toribío i Cauca der indianersamfunnet har besluttet å kaste ut alle væpnede grupper - politi og militære inkludert. Han hadde der møte med kommunens ordfører og andre i kommuneadminsitrasjonen, mens lederne for indianerne ikke var invitert. De uttaler på sin side at de har bedt om noe møte med regjeringen, og heller ikke er interessert.

300 indianere rev mandag denne uken forskansningene til landsbyens politistasjon mens en annen grupe på 1000 oppsøkte nærmeste geriljaleir og fikk denne flyttet. Indianerne opptrer ubevæpnet i en såkalt minga - kvinner og menn, barn og eldre.

Gruppene er nå på vei til militærforlegningene El Tierrero og Cierro Berlín for å kreve disse stengt umiddelbart.

Landbyen har siden 1983 opplevd over 1000 angrep fra geriljaen, og de har lyktes å innta landsbyen 14 ganger. Innbyggerne klager på at under angrepene går politiet i en bunkers på politistasjonen, mens det er sivile bygg og sivilbefolkningen i landsbyen som blir rammet.

Presidenten har nå erklært at myndighetene vil iverksette en "Plan Cauca" som i tillegg til nye grep for å bedre sikkerhetssituasjonen i fylket, også vil innebære investeringer i jordbruksprosjekter etc for å redusere innbyggernes avhengighet av geriljaen.


Kilder:
http://www.eltiempo.com/colombia/cali/consejo-de-ministros-en-toribio-indigenas-pediran-gobierno-propio_12020809-4

http://www.semana.com/nacion/indigenas-dispuestos-desmantelar-puesto-militares-aledanos-toribio/180562-3.aspx

Verdens ledende kokainleverandør bruker voldtekt aktivt i kampen for markedsdominans

Den kolombianske avisen El Tiempo gjennomførte nylig en reportasjereise i en av kjerneområdene til ’Los Urabeños’, en narkoparamilitær gruppe som kan sammenlignes med de meksikanske kartellene, og som man nå antar er den ledende kokaineksportøren i Colombia.

Man har anslått av 90% av ’Los Urabeños’ var tidligere medlemmer av nå demobiliserte AUC, den narkoparamilitære organisasjonen som myrdet 200 000 mennesker, drev flere millioner på flukt og voldtok 90 000 kvinner i årene rundt årtusenskiftet.


Kvinnekroppen er fremdeles et våpen i krigen, som avisen formulerer det. På sin korte rundreise observerte journalistene fem ulike forhold der kvinner blir utsatt for seksuell vold av ’Los Urabeños’. Ingen av forholdene har blitt anmeldt, og det skyldes disse gruppens kontroll over regionene de opererer i, som blant annet innbefatter massiv korrupsjon av både politi og rettsvesen.

1. Jenter som handelsvare

’Los Urabeños’ skal ha gjort en avtale med geriljagruppen FARC om bytte av personell mot et parti kokain. I denne forbindelse kidnappet kokainbanden tre jenter på 14 og 15 år. En av disse ble voldtatt av de to mennene som transporterte henne til overleveringsstedet. Den yngste av jentene lyktes med å flykte og lever nå som internflyktning med sin mor. De to andre jentenes skjebne kjenner man ikke til.

2. ”Fredag tar vi datteren din”

En fisker ble en morgen bedt om å transportere et parti kokain ut på havet for overlevering til et annet fartøy der. Mannen som var far til fire, deriblant en jente på 14, ga beskjed om at han ikke ville ha noe med slikt å gjøre. ”Da kommer vi og henter datteren din på fredag”, var svaret. Fredag lå mannen i skjul sammen med barna, men da de vendte tilbake til gården, ventet medlemmer av ’Los Urabeños’ på dem der. Datteren ble voldtatt. I dag lever familien som internflyktninger.

3. Jomfru-bordell

’Los Urabeños’ driver prostitusjonsnettverk i de viktigste turiststedene i landet. Der tilbyr de ”deilige jomfruer”. Jentene på 14-14 år blir ”rekrutterte” fra de fattigste bydelene i byene ved trusler og løgner, og deretter gjort til sex-slaver for kokainbanden.

4. Gjort til slave for å ha beskyttet sin sønn

En kvinne som hadde mistet de fleste familiemedlemmene i massakrene begått av AUC rundt årtusenskiftet, hadde to barn. En dag kom ’Los Urabeños’ til huset hennes for å tvangsrekruttere den eldste (17). Hun klarte å få ham i sikkerhet i Medellin. Hun bor nå sammen med 7-åringen sin, men kokainbanden bruker henne nå som sex-slave som hevn for at de ikke klarte å ta innrullere den eldste gutten.

5. Jenter i Medellin tvinges til sex med lederne i ’Los Urabeños’

I Medellin har ’Los Urabeños’ fortrengt det tradisjonelle ”kartellet” i byen, Oficina de Envigado. I bydelen San Cristóbal tvinger de 13-14 år gamle jenter til å bli med på fester I helgene med lederne for kokainbanden. Jentene blir hentet rett fra skolen. ”Her må man gjøre som de sier”, uttaler en av dem.



Kilde: La expansión del imperio de los Urabeños - Noticias de Justicia en Colombia - ELTIEMPO.COM:

'via Blog this'

Kokainbande på Mallorca gjorde barn stoffavhengige for å prostituere dem

Spanske El País kan fortelle at åtte personer er pågrepet i Palma de Mallorca. De tilhørte en gruppe som solgte kokain i byen. I tillegg rekrutterte de barn som de introduserte til narkotika for så å benytte dem som prostituerte når de var blitt avhengige.

Barna ble tvunget til å fortsette med aktviviteten i bytte mot mindre mengder stoff eller penger. Ingen av dem hadde våget å informere familien sin om situasjonen. Det hele ble oppdaget for åtte måneder siden da en 16-årig jente ble funnet død i nærheten av huset der hun bodde. Obduksjonen viste at dødsårsaken var narkotika, og siden foreldrene hadde reagert på at hun hadde hatt mye penger mellom hendene den siste tiden, informerte de politiet, og saken ble opprullet.

Ved pågripelsen av de åtte ble det funnet 600 gram kokain, 1 kg substanser for å blande ut stoffet og 3000 euro i kontanter.

Kokainbander i Latin-Amerika prøver også bevisst å gjøre barn avhengige av stoff (typisk basuco, kokainbase som røykes), for deretter å kunne tvinge dem til å utføre ulike kriminelle aktiviteter. Les mer om disse barnas skjebne på vår blogg: http://cocaineno.blogspot.com/search?q=barn



Kilde: Cae una red que obligaba a menores a prostituirse a cambio de droga | Sociedad | EL PAÍS:

'via Blog this'

To nye journalister funnet drept i Mexico - på Verdens pressefrihetsdag

I dag, på Verdens pressefrihetsdag, har vi rapportert om kidnappet journalist i Colombia og myrdet journalist i Veracruz, Mexico. Så, før dagen var omme, kom nyheten om at de to journalistene Guiellermo Luna og Gabriel Huge, som forsvant onsdag er funnet drept. Begge likene bar preg av tortur og var kuttet opp - slik de meksikanske kokainkartellene har for vane.

De arbeidet begge for nyhetsbyrået Veracruznews. Huge arbeidet også for avisen Notiver, der hans kollega Miguel Ángel López ble myrdet sammen med sine barn og sin kone (som også var journalist) i juni i fjor. Huge reiste da vekk en del måneder, men ble altså myrdet etter å ha returnert til Veracruz.

Kilde: Hallan muertos a dos periodistas mexicanos desaparecidos en Veracruz | ELESPECTADOR.COM:

'via Blog this'

FN: Økende tvangsrekruttering av barn til kokainkrigen i Colombia

FN har i vinter publisert en rapport om barnas lidelser under kokainkrigen i Colombia. Et av de verste overgrepene mot barn i denne krigen er tvangsrekruttering, både geriljaen (FARC og ELN) såvel som de narkoparamilitære grupperingene (Rastrojos, Urabeños m.fl.) bruker aktivt barn som soldater og til andre oppgaver. Slik rekruttering finner i følge rapporten sted i 19 av de 32 kolombianske departamentos (fylker).


Rapporten som dekker tidsrommet januar 2009 til august 2011, slår fast at denne bruke av barn i krigen er utbredt og systematisk. Det er ikke mulig å fastslå det eksakte omfanget av tvangsrekruttering av barn, men rapporten konkluderer med at fenomenet er økende.


Som en hovedregel, rekrutterer geriljagruppene FARC og ELN i rurale strøk, mens de narkoparamilitære rekrutterer i byene. FN er kjent med et tilfelle på landbygda i fylket Antioquia der FARC opererte med lister over barn i aktuell alder som de kunne rekruttere. I mange tilfeller er barna 10-11 år, men trusler om rekruttering blir fremsatt mot barn ned i 8-årsalderen.


Jenter som blir rekruttert er i følge rapporten utsatt for seksuell vold, typisk blir de tvunget til å ha seksuelle relasjoner til voksne ledere i gruppene.


Som en konsekvens av rekrutteringen, er også antall barn som faller i kamp eller utsettes for landmineulykker omfattende.


Cocaine.no arbeider med å sette fokus på denne situasjonen. Her er noen av nyhetene vi har publisert om barn i kokainkrigen den siste tiden:

Barn tvinges til å være bud for kokainbandene i Medellín



Barn tvinges til å være bud for kokainbandene i Medellín

Nabolagene La Sierra, Villa Turbay og Caicedo ligger som perler på en snor i den vakre åssiden, nede i dalbunnen ligger sentrum av Colombias nest største by, Medellín. Men idyllen er på overflaten; menneskene i de øverste nabolagene, La Sierra og Villa Turbay, kan ikke bevege seg ned i Caicedo. Det nabolaget styres av andre 'combos' (bander) som igjen er kontrollert av en annen kokainbaron. Hvis et bandemedlem krysser denne usynlig grensen, er det en krigserklæring. Men heller ikke ungdom eller andre utenforstående kan krysse grensen uten å bli mistenkt for spionasjon eller transport av narkotika eller våpen.

De eneste som tør, eller lar seg lure eller tvinge, til å krysse grensene, er barn. Bandene bruker i stigende grad barn til å gå med beskjeder, eller å frakte våpen, penger eller narkotika. «Carritos» (små biler) er begrepet bndene bruker på disse små budene som blir satt til dette arbeidet fra 7-årsalderen av.

I nabolagene kan folk fortelle at barna blir truet på livet til å utføre oppdragene, eller de blir truet med at bandene vil ta livet av familiene deres. Men i mange tilfeller er det tilstrekkelig å bestikke barna med noen mynter som for dem er en formue og som de kan bruke til å spille PlayStation i de små butikkene i bydelen. Her finnes ingen lekeplasser eller andre sosiale tilbud til barn og unge.

En 11-åring forteller gråtende til El Tiempo at en dag kom en bande inn i huset for å lete etter ham. Moren fortalte senere at de hadde sagt de skulle drepe ham da de hadde mistanke om at han var «informant».

En sosialarbeider som jobber i bydelen, forteller at «noen mener at det er vanskelig for et barn å bli eldre enn 14 år her, for fra 7-årsalderen brukes de som "carritos" istedenfor å leke hjemme, og ved 12-årsalderen får de sitt eget våpen og får betalt per drap de utfører."




Kilde: Niños son los mandaderos de las Bacrim en Medellín - Noticias de Justicia en Colombia - ELTIEMPO.COM:

'via Blog this'

Åtte barnesoldater i FARC drept

Åtte barnesoldater i FARC drept i bombeangrep i Arauquita - Noticias de Justicia en Colombia - ELTIEMPO.COM:

Åtte av de 37 FARC-medlemmene som ble drept i det kolombianske luftvåpenets bombeangrep mot en geriljaleir i Meta-fylket i forrige uke, var barn. Barn blir ofte tvangsrekruttert av geriljaen eller av de narkoparamilitære gruppene. I andre tilfeller gjør fattigdom og håpløshet på landsbygda at barna lar seg lokke med på falske premisser. Og når de vel er innrullert er det ingen vei tilbake.

'via Blog this'

Hennes far var kokabonde og ble brent levende siden han ikke klarte å betale "skatt"

Vi har oversatt et gripende intervju El Tiempo (20.03.2012) har gjort med en ung jente i Nariño-provinsen der koainbander kjemper om kontrollen over transportruter:

Da de uniformerte kom inn på skolen hennes ble livet ble livet til mange av hennes venninner endret for alltid. Violeta, som er i ferd med å avslutte videregående og nå snart er myndig, føler ikke lenger frykt. Hun har fryktløst klippet håret kort, som en av svært få i dette området, og har bestemt seg for å fortelle ting med den besluttsomhet som preger en - som i møtet med all volden hun har opplevd og sett - ikke lar seg knekke av noe.

- Hvor lenge har du bodd i Nariño?

- I seks år


- Hvordan var det der du vokste opp?

- Det var en liten landsby, og, hva skal jeg si... farlig. Besøkende og fremmede blir forhørt av «den ulovlige ordensmakten». Noen ganger blir de drept.


- Hvordan var det å være med din far?

- Jeg likte å dra med ham ut på jordene. Det gjorde meg ikke noe å stå opp klokken 5 for å dra ut med ham før jeg gikk på skolen. Han ga meg et føll, lite og hvitt. Han tok meg aldri med til kokaplantene han hadde, det bekymret ham at flyene sprøytet plantegift over dem. Da jeg var åtte år lærte han meg å lage mat.


- Hva lekte du med?

- På den tiden hadde Pappa penger, han kjøpte en sykkel til meg, og baller. Han kom alltid med en eller annen småting til meg.


- Hadde du venner?

- Ja. På den tiden var den som hadde en radio, rik. Vi hadde til og med et TV-apparat, så mine venner likte å komme over til oss for å se programmene.


- Når endret ting seg?

- Pappa fikk etterhvert en liten kiosk der han solgte sukkertøy. Han måtte betale skatt til geriljaen. Han sa at for å leve i sikkerhet, måtte man betale dem den dagen de bestemte. Så kom de paramilitære, og med dem kamper.Skuddvekslingene var så kraftige at jeg trodde huset skulle falle sammen, et hus til en verdi av 80 millioner pesos som Pappa hadde etterlatt oss. Nå er det knapt verdt 10 millioner, for området er så farlig. Så tok de paramilitære huset vårt, og vi måtte reise vår vei.


- Hvorfor sier du at «Pappa etterlot dere»...? Hva skjedde med ham?

- Det var vondt. En dag kunne ikke Pappa betale de geriljaen krevde, så de bandt ham til et tre og siktet på ham med våpen. Jeg var bare 9 år, men jeg holdt fast i beltet til Pappa og sa til geriljesjefen at hvis de ville drepe ham, måtte de drepe meg og. Og jeg spurte ham om han hadde tenkt å forsørge familien min, slik Pappa gjorde.


- Hvordan kunne du være så modig?

- Jeg tror jeg var sterk for Pappa hadde lært meg at det måtte jeg være, selv om jeg var jente.


- Hva skjedde med den far?

- Han fikk en stygg, stygg, stygg død. De drepte ham i en bil, vi et ikke om de bandt ham og så satte fyr på ham. Vi vet ikke om han levde da de brente ham.


- Hvordan ble livet ditt etter dette?

- Jeg fortsatte på skolen, og bodde med min mor og mine søstre på et annet sted. Jeg fant meg ikke helt til rette i landsbyen for jeg savnet landsbygda.


- Hvordan var det å gå fra å være en jente til en ung kvinne under slike omstendigheter?

- Jeg spilte ikke lenger fotball, jeg var mer interessert i guttene. Men der kunne man ikke forelske seg. En gang kom det uniformerte menn som ikke var fra militæret (altså paramilitære, overs.anm.) og brøt inn i undervisningen på skolen. De kom inn i klasserommet og leste opp en liste over jenter som måtte reise fra landsbyen, eller slutte å date politimenn, hvis de ønsket å beholde livet.


- Gjorde de alvor av disse truslene?

- Det var jenter som ble funnet drept, de som hadde politimenn som kjærester. De overvåket dem og brydde seg ikke om at det var jenter: de torturerte dem, voldtok dem og slengte dem fra seg.


- Kjente du noen av dem selv?

- En jente som ikke respekterte disse reglene ble funnet ved kirkegården, det vil si nå blir kistene begravet utenfor kirkegården så mange bomber som har falt her... De sa hun hadde fått øynene stukket ut og tungen skåret over. Også fingrene, ørene og brystene var skåret av.


- Var vold mot kvinner vanlig?

- Ja, en dag fant min mor og jeg en annen kvinne som blødde fra ansiktet, og som sa at hun ikke ønsker å dø. Jeg vet ikke hvor vi fikk kreftene fra, men vi bar henne til sykehuset. De hadde slått henne slik at alle ribbeina var knust. Jeg hadde venninner i 11. klasse som måtte dra fra landsbyen, for de skulle drepe dem. I følge det andre sier, endte mange av dem som prostituerte på bordeller.


- Hvordan fikk man kjærester?

- Man kunne ikke involvere seg med noen, heller kke med sivile, for de var gjerne milicianos (urban gerilja, overs.anm.), man kunne ikke vite...


- Og nå når du ikke lenger er i det området, hva ønsker du å gjøre?

- Jeg hadde tenkt å studere hudpleie, men nå når de ikke lenger stiller krav om en viss høyde for å bli politi, tenker jeg på å bli det. Mødrene her i landsbyene bruker ikke prevensjon, og her er masse barn. Jeg vil gjerne arbeide for at disse blir repektert.

Tidligere "ukontaktet" indianerstamme tvinges til å arbeide som kokaplukkere

Nükak-makú folket levde ubemerket som nomader i kolombiansk Amazonas i tusener av år. Selv om nybyggere i jungelen hadde snakket om deres eksistens siden femtitallet, var det først i april 1988 de fikk de kontakt med den moderne verden, da en gruppe kvinner og barn kom inn til landsbyen Calamar. På dette tidspunktet antar en at nükak makú-folket besto av 2000 mennesker. I løpet av det kommende tiåret døde mellom 1000 og 1300 av disse, hovedsaklig som følge av influensa, tuberkolose og andre sykdommer de aldri hadde vært eksponert for.

Utover på nittitallet levde antropologer fra Universidad Javeriana sammen med dem i jungelen, og kunne dokumentere at begrepet nomader var nyansert. Nükak-makú-folket reise ikke rundt på måfå, men hadde faste ruter og visste hvor lenge de kunne oppholde seg på ett sted og høste av dyre- og plantelivet, før de måtte reise videre. De påvise også en kompleks idéverden med parallelle verdener: et dyr som drikker vann i en sølepytt er egentlig en speiling av et meneske som drikker juice fra en kokosnøtt – og fra en annen verden er dette juicedrikkende menesket dyret som drikker vann.

Kolombianske myndigheter opprettet et reservat for dem ut på nittitallet, men både kvegdrift som trengte innover i jungelen, og ikke minst kokadyrking som ble styrt av væpnede kokainfinansierte bander, gjorde at de fleste, vel 400, av de tidligere nomadene flyttet inn til den nærmeste byen, San José de Guaviare, der de fremdeles bor i stor fattigdom. I jungelen bor fremdeles et hundretalls nükak-makú som får tillatelse av kokainbandene til å oppholde seg der, mot at de aksepterer kokadyrkingen i området, og mot at de bidrar med arbeidskraft til kokaplukkingen, som såkalte raspachines. Situasjonen virker håpløs; i 2006 tok deres leder Mao-Be selvmord med barbasca, giften de alltid har brukt til fiske.

Det eneste de gjenværende i jungelen får av «hjelp» fra myndighetene, er det de kaller «fly som passerer der oppe og slipper ut vann» - sprøyting av kokamarker med plantegift, som fører til ytterligere alvorlige sykdommer blant de sårbare indianerne. Men mye tyder på at lidelsen snart vil ta slutt, snart er det stolte Nükak-makú-folket utryddet.


Kilde: El Tiempo



Rekruttskole for barn i kokainarmeen ERPAC

I oktober 2010 fikk politiet i San Martin i Colombia en henvendelse som skulle oppklare hvorfor mange ungdommer i fylket hadde forsvunnet sporløst de siste årene. Alfonso (16) kunne fortelle til politiet at han hadde rømt fra en væpnet gruppe som var i ferd med å føre ham og en gruppe på vel et dusin ungdommer til en treningsleir i Pueblo Seco. Der skulle de få opplæring i våpenbruk og andre ferdigheter for siden å inngå som medlemmer i den paramiliære kokainarmeen ERPAC.

Alfonso kunne fortelle at tilbudet de hadde fått, gikk ut på at de ville få 700 000 pesos i månedslønn (drøyt 2000 kroner, 15% over minstelønnen i Colombia), og hvis de avslo ville de bli drept. Det ble besluttet at Alfonso skulle få livvakt, men like før det ble iverksatt, ble han funnet med strupen skåret over i utkanten av landsbyen.

Oberst Juan Carlos Pinzón uttaler til El Tiempo at Politiet i Meta har kjennskap til skolene, men at de ikke har funnet noen ennå. «De er mobile og benytter fraflyttede gårder langt fra folk».

(El Tiempo, 20.11.2011)

Cocaine.no stanset av koka-ras











Cocaine.no's reportasjeteam tok i forrige uke turen fra den cundiboyacenske høysletten – i den østre Andesfjellkjeden i Colombia – og ned mot den mektige Magdalenafloden. Fra de små, hvitmalte landsbyene nær 3000 meter over havet, der værbitte, eldre menn rusler gatelangs i sine mørke filthatter og karakteristiske ruanas (ullponchoer), tipper veien plutselig brått og bratt nedover. «Der ingen skulle tru» at en vei kunne gå; som om Vårherre selv i euforisk skaperkraft skulle ha risset inn veien i fjellsidene med djerve tak.
Under en stålblå himmel danser små elver seg gjennom de grønne skogene, iblant kaster de seg stolte seg ut i intet fra en klippe, før de setter solid nedslag og fortsetter den rasende ferden nede i dalbunnen igjen. Visst kunne Vårherre skapt et vakrere land enn dette – men like sikkert er at han ikke gjorde det.

Men gradvis blir skogen tynnere, og elvene villere - og brunere. Her hvor skogen er vekke er jordbunnen hard, og vannet renner oppå istedenfor å trekke ned i jorden. Errosjon overalt, vannet river med seg jord på sin ferd mot elvene. Små og store jordras rundt hver sving. Stadig vekk ser en dusinvis av menn stå langs veien med spader for å utbedre stedene der rasene har ødelagt veien.

Andre steder holder mennene på med å sage opp nyfelt tømmer midt i veibanen. Det gir om ikke annet en pause for å gå ut av bilen og suge inn naturens lukter og lyder. Men det er et forstemmende syn, hogsten bidrar ytterligere til errosjonen. Men med stadig dårligere fremkommelighet, er det tryggere å satse på å frakte verdifullt edeltre til byen for å selge, enn vanlige jordbruksprodukter en ikke engang har garanti for å få solgt.

I det kvelden nærmer seg og vi nærmer oss reisens mål, Puerto Boyacá ved Magdalenafloden, er det brått stopp. Jordmassene ligger meterhøye på veien foran oss, og 15 mann fra det lokale «veiheimevernet» arbeider på spreng med å åpne en trase gjennom rasstedet. Vi blir innkvartert hos en familie i den fattigslige landsbyen, for å vente på et mulig gjennombrudd i arbeidet dagen etter. 16 mil opp igjen i fjellet på den elendige veien fristet ikke.


Mens barna inntok kveldsmaten på gulvet rundt oss, samtalte vi med foreldrene. Hun var født i landsbyen like etter den var blitt anlagt tidlig på 80-tallet, han var fra en av landsby lengre nede. Hit hadde folk flyttet for å dyrke koka etter at kokainkartellene for drøye 30 år siden sluttet å handle kokapasta fra Peru, og heller stimulerte kolombianske bønder til å forsyne dem. Vi spør om situasjonen i dalen her for et tiår siden, var det ille? De nikker stumt, skotter bort på barna, og mumler noe om massakrer. De trenger ikke si så mer, vi vet alle hvordan det var. Paramilitære og gerilja kjempet om kontroll over kokamarker og -ruter. Og det var sivilbefolkningen i «motpartens» områder som var de militære målene.

Se mer om kokainindustriens miljøødeleggelser i vår reportasje om temaet.

Dagen etter tar vi noen oversiktsbilder over rasstedet tidlig om morgenen. Joda, det var som vi trodde. I overkant av veien, lå det en forlatt kokamark. Mellom veien og kokamarken var det et tynte belte på en 10 meter med skog som skulle sikre at en ikke kunne se kokaplantene fra veien. Kokadyrkingen tok slutt her for 6-8 år siden, men siden kokamarker bruker ekstreme mengder med kunstgjødsel og insekts- og ugressmidler, er det sjelden skogen kommer tilbake. Vi så det hadde gått flere ras på denne kokamarken, og nå var altså det store gått. Det tok ikke liv denne gangen.

Midt på dagen får veiarbeiderne åpnet en trasé og lagt sitt ulovlig hoggede tømmer i bunnen, og jeepen vår får trukket seg gjennom. Videre nedover dalen blir synet bare verre og verre. Dalsidene er ribbet for skog. Den vanlige prosessen: man flytter langt unna allfarvei for å dyrke koka, kone og barn kommer etter etter et år eller to, man bygger hus, rydder beitemark til buskap, hogger noe mer skog for å dyrke mais og grønnsaker, sper på inntekten med ulovlig tømmervirksomhet... Resultatet er imidlertid et par tiår senere samfunn som knapt kan overleve på grunn av rovdriften på miljøet. For ikke å snakke om konsekvensene for menneskene som bor langs elvene nedover mot kysten: I 2010 måtte tre millioner mennesker i Colombia flykte fra sine hjem som sto under vann, på grunn av at de avskogede Andesfjellsidene har mistet sin evne til å regulere nedbøren.















































































 

Copyright 2011. All rights reserved. Cocaine.no is a project managed by Golden Colombia Foundation

RSS Feed. This blog is proudly powered by Blogger and uses Modern Clix, a theme by Rodrigo Galindez. Modern Clix blogger template by Introblogger.