Det colombianske barnevernet ICBF melder at i fylket Córdoba har 5156 barn blitt tatt hånd om etter å ha blitt reddet fra væpnede grupper som livnærer seg av kokaineksport, i hovedsak de neo-paramilitære bacrim. 24% av barna ble rekruttert mens de var mellom 3 og 12 år.
I forrige uke ble Medellín kåret til "Verdens mest innovative by" av Wall Street Journal. Men hvor lenge var Adam i Paradis... I helgen ble 24 mennesker myrdet i byen.- Det vi har der er i hovedsak barneslaveri. Det terroristene i området gjør er å rekruttere barn og underkaste dem dette terrorregimet (...). Vi ser på dette som noe fryktelig. Heldigvis klarte det peruanske forsvaret for noen uker siden å frigjøre barn som var rekruttert av Sendero Luminoso.
Colombias president Juan Manuel Santos ankom sammen med forsvarsminister Juan Carlos Pinzón i formiddag kommunen Toribío i Cauca der indianersamfunnet har besluttet å kaste ut alle væpnede grupper - politi og militære inkludert. Han hadde der møte med kommunens ordfører og andre i kommuneadminsitrasjonen, mens lederne for indianerne ikke var invitert. De uttaler på sin side at de har bedt om noe møte med regjeringen, og heller ikke er interessert.
FN har i vinter publisert en rapport om barnas lidelser under kokainkrigen i Colombia. Et av de verste overgrepene mot barn i denne krigen er tvangsrekruttering, både geriljaen (FARC og ELN) såvel som de narkoparamilitære grupperingene (Rastrojos, Urabeños m.fl.) bruker aktivt barn som soldater og til andre oppgaver. Slik rekruttering finner i følge rapporten sted i 19 av de 32 kolombianske departamentos (fylker).
Rapporten som dekker tidsrommet januar 2009 til august 2011, slår fast at denne bruke av barn i krigen er utbredt og systematisk. Det er ikke mulig å fastslå det eksakte omfanget av tvangsrekruttering av barn, men rapporten konkluderer med at fenomenet er økende.
Som en hovedregel, rekrutterer geriljagruppene FARC og ELN i rurale strøk, mens de narkoparamilitære rekrutterer i byene. FN er kjent med et tilfelle på landbygda i fylket Antioquia der FARC opererte med lister over barn i aktuell alder som de kunne rekruttere. I mange tilfeller er barna 10-11 år, men trusler om rekruttering blir fremsatt mot barn ned i 8-årsalderen.
Jenter som blir rekruttert er i følge rapporten utsatt for seksuell vold, typisk blir de tvunget til å ha seksuelle relasjoner til voksne ledere i gruppene.
Som en konsekvens av rekrutteringen, er også antall barn som faller i kamp eller utsettes for landmineulykker omfattende.
Cocaine.no arbeider med å sette fokus på denne situasjonen. Her er noen av nyhetene vi har publisert om barn i kokainkrigen den siste tiden:

Da de uniformerte kom inn på skolen hennes ble livet ble livet til mange av hennes venninner endret for alltid. Violeta, som er i ferd med å avslutte videregående og nå snart er myndig, føler ikke lenger frykt. Hun har fryktløst klippet håret kort, som en av svært få i dette området, og har bestemt seg for å fortelle ting med den besluttsomhet som preger en - som i møtet med all volden hun har opplevd og sett - ikke lar seg knekke av noe.
- Hvor lenge har du bodd i Nariño?
- I seks år
- Hvordan var det der du vokste opp?
- Det var en liten landsby, og, hva skal jeg si... farlig. Besøkende og fremmede blir forhørt av «den ulovlige ordensmakten». Noen ganger blir de drept.
- Hvordan var det å være med din far?
- Jeg likte å dra med ham ut på jordene. Det gjorde meg ikke noe å stå opp klokken 5 for å dra ut med ham før jeg gikk på skolen. Han ga meg et føll, lite og hvitt. Han tok meg aldri med til kokaplantene han hadde, det bekymret ham at flyene sprøytet plantegift over dem. Da jeg var åtte år lærte han meg å lage mat.
- Hva lekte du med?
- På den tiden hadde Pappa penger, han kjøpte en sykkel til meg, og baller. Han kom alltid med en eller annen småting til meg.
- Hadde du venner?
- Ja. På den tiden var den som hadde en radio, rik. Vi hadde til og med et TV-apparat, så mine venner likte å komme over til oss for å se programmene.
- Når endret ting seg?
- Pappa fikk etterhvert en liten kiosk der han solgte sukkertøy. Han måtte betale skatt til geriljaen. Han sa at for å leve i sikkerhet, måtte man betale dem den dagen de bestemte. Så kom de paramilitære, og med dem kamper.Skuddvekslingene var så kraftige at jeg trodde huset skulle falle sammen, et hus til en verdi av 80 millioner pesos som Pappa hadde etterlatt oss. Nå er det knapt verdt 10 millioner, for området er så farlig. Så tok de paramilitære huset vårt, og vi måtte reise vår vei.
- Hvorfor sier du at «Pappa etterlot dere»...? Hva skjedde med ham?
- Det var vondt. En dag kunne ikke Pappa betale de geriljaen krevde, så de bandt ham til et tre og siktet på ham med våpen. Jeg var bare 9 år, men jeg holdt fast i beltet til Pappa og sa til geriljesjefen at hvis de ville drepe ham, måtte de drepe meg og. Og jeg spurte ham om han hadde tenkt å forsørge familien min, slik Pappa gjorde.
- Hvordan kunne du være så modig?
- Jeg tror jeg var sterk for Pappa hadde lært meg at det måtte jeg være, selv om jeg var jente.
- Hva skjedde med den far?
- Han fikk en stygg, stygg, stygg død. De drepte ham i en bil, vi et ikke om de bandt ham og så satte fyr på ham. Vi vet ikke om han levde da de brente ham.
- Hvordan ble livet ditt etter dette?
- Jeg fortsatte på skolen, og bodde med min mor og mine søstre på et annet sted. Jeg fant meg ikke helt til rette i landsbyen for jeg savnet landsbygda.
- Hvordan var det å gå fra å være en jente til en ung kvinne under slike omstendigheter?
- Jeg spilte ikke lenger fotball, jeg var mer interessert i guttene. Men der kunne man ikke forelske seg. En gang kom det uniformerte menn som ikke var fra militæret (altså paramilitære, overs.anm.) og brøt inn i undervisningen på skolen. De kom inn i klasserommet og leste opp en liste over jenter som måtte reise fra landsbyen, eller slutte å date politimenn, hvis de ønsket å beholde livet.
- Gjorde de alvor av disse truslene?
- Det var jenter som ble funnet drept, de som hadde politimenn som kjærester. De overvåket dem og brydde seg ikke om at det var jenter: de torturerte dem, voldtok dem og slengte dem fra seg.
- Kjente du noen av dem selv?
- En jente som ikke respekterte disse reglene ble funnet ved kirkegården, det vil si nå blir kistene begravet utenfor kirkegården så mange bomber som har falt her... De sa hun hadde fått øynene stukket ut og tungen skåret over. Også fingrene, ørene og brystene var skåret av.
- Var vold mot kvinner vanlig?
- Ja, en dag fant min mor og jeg en annen kvinne som blødde fra ansiktet, og som sa at hun ikke ønsker å dø. Jeg vet ikke hvor vi fikk kreftene fra, men vi bar henne til sykehuset. De hadde slått henne slik at alle ribbeina var knust. Jeg hadde venninner i 11. klasse som måtte dra fra landsbyen, for de skulle drepe dem. I følge det andre sier, endte mange av dem som prostituerte på bordeller.
- Hvordan fikk man kjærester?
- Man kunne ikke involvere seg med noen, heller kke med sivile, for de var gjerne milicianos (urban gerilja, overs.anm.), man kunne ikke vite...
- Og nå når du ikke lenger er i det området, hva ønsker du å gjøre?
- Jeg hadde tenkt å studere hudpleie, men nå når de ikke lenger stiller krav om en viss høyde for å bli politi, tenker jeg på å bli det. Mødrene her i landsbyene bruker ikke prevensjon, og her er masse barn. Jeg vil gjerne arbeide for at disse blir repektert.

Nükak-makú folket levde ubemerket som nomader i kolombiansk Amazonas i tusener av år. Selv om nybyggere i jungelen hadde snakket om deres eksistens siden femtitallet, var det først i april 1988 de fikk de kontakt med den moderne verden, da en gruppe kvinner og barn kom inn til landsbyen Calamar. På dette tidspunktet antar en at nükak makú-folket besto av 2000 mennesker. I løpet av det kommende tiåret døde mellom 1000 og 1300 av disse, hovedsaklig som følge av influensa, tuberkolose og andre sykdommer de aldri hadde vært eksponert for.
Utover på nittitallet levde antropologer fra Universidad Javeriana sammen med dem i jungelen, og kunne dokumentere at begrepet nomader var nyansert. Nükak-makú-folket reise ikke rundt på måfå, men hadde faste ruter og visste hvor lenge de kunne oppholde seg på ett sted og høste av dyre- og plantelivet, før de måtte reise videre. De påvise også en kompleks idéverden med parallelle verdener: et dyr som drikker vann i en sølepytt er egentlig en speiling av et meneske som drikker juice fra en kokosnøtt – og fra en annen verden er dette juicedrikkende menesket dyret som drikker vann.
Kolombianske myndigheter opprettet et reservat for dem ut på nittitallet, men både kvegdrift som trengte innover i jungelen, og ikke minst kokadyrking som ble styrt av væpnede kokainfinansierte bander, gjorde at de fleste, vel 400, av de tidligere nomadene flyttet inn til den nærmeste byen, San José de Guaviare, der de fremdeles bor i stor fattigdom. I jungelen bor fremdeles et hundretalls nükak-makú som får tillatelse av kokainbandene til å oppholde seg der, mot at de aksepterer kokadyrkingen i området, og mot at de bidrar med arbeidskraft til kokaplukkingen, som såkalte raspachines. Situasjonen virker håpløs; i 2006 tok deres leder Mao-Be selvmord med barbasca, giften de alltid har brukt til fiske.
Det eneste de gjenværende i jungelen får av «hjelp» fra myndighetene, er det de kaller «fly som passerer der oppe og slipper ut vann» - sprøyting av kokamarker med plantegift, som fører til ytterligere alvorlige sykdommer blant de sårbare indianerne. Men mye tyder på at lidelsen snart vil ta slutt, snart er det stolte Nükak-makú-folket utryddet.
Kilde: El Tiempo
I oktober 2010 fikk politiet i San Martin i Colombia en henvendelse som skulle oppklare hvorfor mange ungdommer i fylket hadde forsvunnet sporløst de siste årene. Alfonso (16) kunne fortelle til politiet at han hadde rømt fra en væpnet gruppe som var i ferd med å føre ham og en gruppe på vel et dusin ungdommer til en treningsleir i Pueblo Seco. Der skulle de få opplæring i våpenbruk og andre ferdigheter for siden å inngå som medlemmer i den paramiliære kokainarmeen ERPAC.
Cocaine.no's reportasjeteam tok i forrige uke turen fra den cundiboyacenske høysletten – i den østre Andesfjellkjeden i Colombia – og ned mot den mektige Magdalenafloden. Fra de små, hvitmalte landsbyene nær 3000 meter over havet, der værbitte, eldre menn rusler gatelangs i sine mørke filthatter og karakteristiske ruanas (ullponchoer), tipper veien plutselig brått og bratt nedover. «Der ingen skulle tru» at en vei kunne gå; som om Vårherre selv i euforisk skaperkraft skulle ha risset inn veien i fjellsidene med djerve tak.

Midt på dagen får veiarbeiderne åpnet en trasé og lagt sitt ulovlig hoggede tømmer i bunnen, og jeepen vår får trukket seg gjennom. Videre nedover dalen blir synet bare verre og verre. Dalsidene er ribbet for skog. Den vanlige prosessen: man flytter langt unna allfarvei for å dyrke koka, kone og barn kommer etter etter et år eller to, man bygger hus, rydder beitemark til buskap, hogger noe mer skog for å dyrke mais og grønnsaker, sper på inntekten med ulovlig tømmervirksomhet... Resultatet er imidlertid et par tiår senere samfunn som knapt kan overleve på grunn av rovdriften på miljøet. For ikke å snakke om konsekvensene for menneskene som bor langs elvene nedover mot kysten: I 2010 måtte tre millioner mennesker i Colombia flykte fra sine hjem som sto under vann, på grunn av at de avskogede Andesfjellsidene har mistet sin evne til å regulere nedbøren.Copyright 2011. All rights reserved. Cocaine.no is a project managed by Golden Colombia Foundation
RSS Feed. This blog is proudly powered by Blogger and uses Modern Clix, a theme by Rodrigo Galindez. Modern Clix blogger template by Introblogger.
