Det media ikke forteller: Hvorfor sender Norge soldater til krigen i Mali?

Det kan virke som om det for mange hendelser ikke er plass i media til mer én del av forklaringen. Så enkel som mulig, gjenkjennelig. I dette tilfellet: “islamsk terrorisme”. Men skal vi først sende norsk ungdom ut for å dø i et fremmed land, kan det være greit å prøve å forstå hvorfor. På forhånd.
Dette handler nemlig om:

Narko-jihad

Først, litt bakgrunn:

Det vestafrikanske landet Mali er i krig. Over 400 000 mennesker måtte flykte fra sine hjem i Mali i fjor. Norge sender nå i august en kontingent som skal delta i en FN-styrke i landet. FN-operasjonen ble vedtatt i FNs sikkerhetsråd den 25. april med bakgrunn i at situasjonen i Mali var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

De siste årene har en separatistbevegelse som representerer Tuareg-folket, MNLA-geriljaen, kjempet for å løsrive den nordlige delen av Mali. I mars 2012 begikk en gruppe offiserer statskupp mot president Touré med hans angivelig manglende støtte til militæret i denne kampen som begrunnelse. 

Resutatet ble imidlertid at MNLA sammen med islamistgruppen Ansar Dine like etter gjennomførte løsrivelsen av Nord-Mali og erklærte opprettelsen av Den islamske staten Azawad. Ansar Dine kastet imidlertid snart ut MNLA og allierte seg med MUJAO istedenfor - en utbrytergruppe fra Al-Qaidas afrikanske gren, AQIM. Sammen erklærte de i juli samme år å kontrollere alle større byer i Nord-Mali.

Den tidligere kolonimakten Frankrike fulgte opp med en erklæring om å intervenere  militært, en beslutning som altså senere ble fulgt opp av FN.

Hva så med Norge?

Norge har besluttet å støtte FN-operasjonen med stabsoffiserer til operasjonens hovedkvarter. Inkludert støttepersonel og fem politirådgivere utgjør den norske kontingenten 25 personer.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen uttaler til Dagbladet at operasjonen “viktig for å hindre at internasjonale terrorister og organisert grenseoverskridende kriminalitet får fotfeste i Mali.”

Hun sikter nok da spesielt til gisselaksjonen i In Aménas i Algerie i januar 2013 der 37 utenlandske oljearbeidere, deriblant fem nordmenn, ble drept i en aksjon ledet av en av AQIM-grunnleggerne, Mokhtar Belmokhtar. 

Utenriksminister Espen Barth Eide uttaler i samme artikkel at ”svake stater og porøse grenser har bidratt til en framvekst av ekstremistiske organisasjoner. Dette har svekket sikkerheten i Sahel-regionen over tid.”

Men hvorfor skjer dette nå?

“Svake stater” kan nok brukes til å forklare mye av verdens elendighet. Men “svakhet” er et relativt begrep; en kan være sterk og svak på samme tid overfor ulike motstandere. Saken her er at det ikke er statene som har blitt svekket, men de “ekstremistiske organisasjonene” som har styrket seg.

På kokaintrafikk.

Som britiske The Telegraph skriver: “Det er takket være trans-Sahara kokainhandel at islamistiske grupper som Al –Qaida har blitt en maktfaktor i regionen”. Og det er grunner til å tro at kuppet i Mali i realiteten dreide seg kontroll over narkokorridorene, slik kuppet i Sierra Leone tidligere på året var det.

Som den amerikanske ambassaden i Mali skrev hjem til Washington i 2009 om den senere styrtede statssjefen:

“Many also suspect Toure of involvement in northern Mali's rampant drug and gun trade.” 

Ettersom kokainkonsumet har falt jevnt i USA de siste par tiårene, har kokainkartellene satset stadig sterkere på å bygge opp et nytt stort marked i Europa. En av de viktigste smuglerrutene går gjennom Afrika. Transportene ankommer i skip eller fly til landene på Elfenbenskysten, og det meste fortsetter landeveien gjennom Sahara til Middelhavskysten, hvorfra det skipes over til de europeiske landene.

I dag antar man at opptil 25% av kokainet som ankommer Europa, har passert gjennom Afrika. Det tilsvarer i så fall kokain til en gateverdi på rundt 50 milliarder kroner, og det estimeres at de afrikanske trafikantene sitter igjen med vel 8 av disse milliardene i fortjeneste. Et beløp som er flere ganger større en statsbudsjettet i mange land i denne delen av verden.

Narko-jihad

Som i Colombia der de marxistiske geriljagruppene ELN og FARC er viktige aktører i kokainproduksjonen, er det også i Afrika andre grupper enn ren narkomafia som kontrollerer trafikken. Spesielt har kokaintrafikken gjennom Afrika finansiert islamistiske grupper etter at internasjonale tiltak mot finansiering av terrorvirksomhet det siste tiåret har gjort det stadig vanskeligere for dem å motta donasjoner som de tradisjonelt har basert seg på. De viktigste av disse gruppene er Ansar Dine, Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika (Mujao) og Al-Qaida i islamske Maghreb (AQIM).

I den nylig utgitte "Cocaine trafficking in the Caribbean and West Africa in the era of the Mexican cartels" siteres innenriksministeren i Algerie som i 2011 uttalte at "narkotrafikk har blåst nytt liv i AQIM". Og forfatteren fortsetter:

"The role of the illicit drug trade through the Sahel/Sahara desert to North Africa thence to Europe is pivotal to financing the Malian insurgency and the creation of the first geographic space devoted to drug trafficking and Islamic extremism outside of Afghanistan."

Disse gruppene er ikke nødvendigvis aktive i kokainsmuglingen selv, men de beskatter andre aktører for å la karavaner med kokain passere gjennom områdene som de kontrollerer. Ved hjelp av territoriell kontroll kan de dermed fungere som karteller som kontrollerer kokaintrafikken, i likhet med den den paramilitære militsen AUC gjorde i Colombia for et tiår siden. De skyhøye kokaininntektene gjør at gruppene kan anskaffe våpen og hyre stadig nye medlemmer for å utøve en territoriell kontroll som sikrer disse narkoinntektene. 

Denne territorielle kontrollen er dessuten også et ideellt utgangspunkt for en annen lukrativ, illegal geskjeft: kidnapping. Ved å kontrollerer områder og «korridorer» - der de vet at politi og militære ikke vil forstyrre gruppenes aktiviteter – er det også enklere å transportere og å oppbevare kidnappede personer. 

Bakgrunnen for kidnappingene er hovedsaklig å få utbetalt løsepenger – å være i kokainbusiness betyr at man til enhver tid må maksimere inntektene. Hvis ikke vil en annen aktør gjøre det, og da mister en selv livet. 

Men kidnappingene kan også være et instrument for å få gjennomslag for mer politiske krav. AQIM har det siste tiåret utført 10 gruppekidnappinger av vestlige turister eller personer som har arbeidet for europeiske selskaper i regionen, og antas å ha mottatt en halv milliard kroner i løsepenger for disse. De siste årene har for eksempel alle AQIMs kidnappingsofre blitt transportert til Nord-Mali som er blitt organisasjonens operasjonsbase.

Så, nei,

Det er ikke “svake stater og porøse grenser som har bidratt til fremveksten av ekstremistiske organisasjoner” i denne delen av Afrika. Men dette er riktignok årsaken til - eller en forutsetning for - at kokaintrafikantene velger å bruke Afrika-ruten: her rekker kokainmilliardene langt for å kjøpe politikere, offiserer i militæret, tollfunksjonærer, og ikke minst egne paramilitære hærer som kan utøve territoriell kontroll ettersom den opprinnelige statsmakten fortrenges. 

Hva så?

Konsekvensene av denne utviklingen er mange. Av tilsynelatende mindre viktighet, fra et europeisk synspunkt, er at utviklingen vil rasere det disse svært fattige statene måtte ha klart å bygge opp av institusjoner. Noe som vil hindre utvikling og dermed forverre situasjonen ytterligere. 

Videre vet man at antallet kokainavhengige i disse landene øker kraftig. Tjenestene narkotrafikantene kjøper lokalt, betales vanligvis i kokain, og dette forvandles enkelt til det ekstremt farlige stoffet crack før det selges videre på lokale markeder. UNODC anslår at det allerede er mellom 1,5 og 2,5 millioner avhengige i regionen.

Etableringen av Vest-Afrika som en narkohub, i utgangspunktet for kokain, fører også til at andre narkotikastrømmer trekkes til regionen. Al-Qaida-tilknyttede Boko Haram i Nigeria, som også er til stede i Nord-Mali, står nå for heroinimporten fra Afghanistan til Vest-Afrika. Herfra går stoffet videre til Europa – men også videre til Amerika; på det viset får man brukt de eksisterende kokainkorridorene til Afrika, i motsatt retning. Stordriftsfordeler. Et eksempel av mange på hvordan kokainet brøyter vei for en serie andre kriminelle aktiviteter. Tilsvarende er det de senere årene funnet flere metamfetaminlaboratorier i regionen, og en antar at Asia så langt er hoveddestinasjonen for denne produksjonen.   

For Europas del begynte vi å merke effektene av den tiltagende narkoinduserte terrorismen i gisselaksjonen i januar, det er grunn til å tro at våpnene som drepte de fem nordmennene er finansiert av norske og europeiske kokainbrukere.

Men konsekvensen av at disse statene, som allerede produserer titusenvis av flyktninger som setter livet på spill for å komme seg over havet til Europa, skulle kollapse totalt, er vanskelig å overskue. Man ønsker ikke engang å tenke tanken.

Og hva nå?
En god start kunne vært at media i Norge i det minste gjorde publikum oppmerksom på denne sammenhengen. Slik at vi i alle fall kan forholde oss til det faktum at akkurat idet vi klarer å karre oss ut av den håpløse narkokrigen i Afghanistan – som vi også trodde handlet kun om islamisme - så er vi på full fart inn i den neste. I vår egen bakgård.

I neste omgang kan vi gjøre oss noen refleksjoner om hvordan vi med andre midler enn de militære kan forebygge en eskalering av krisen i Vest-Afrika.

Slik sheriffen i No Country for old Men gjorde seg noen tanker da han fikk narkovolden fra Mexico veltende over grensen og inn i sitt fredfulle county:

“You can’t have a dope business without dopers. A lot of them are well dressed and holding down goodpayin’ jobs too.”  

Titusener kidnappes i Mexico. Hvor mange av dem arbeider i konsentrasjonsleire?

20 000 migranter kidnappes i Mexico årlig. I tillegg har 26 000 meksikanere blitt kidnappet i løpet av de siste seks årene.

Hvor mange av disse holdes som slaver av kartellene?

Det vet man jo ikke.

Men advokat i den meksikanske menneskerettighetsorganisasjonen Fundem, som arbeider for de “forsvunne” og deres familier i landet, anslår at en tredjedel av de kidnappede arbeider som slaver for kartellene.

Også biskop José Raúl Vera López, vinner av Raftoprisen 2010, uttaler i et intervju med La Jornada, at det er indikasjoner på at de kidnappede lever i en form for konsentrasjonsleire.


Arbeidet består i pakking av narkotikaforsendelser, arbeid på metamfetaminlaboratorier, på cannabisplantasjer, graving av tunneler under grensen mot USA, smugling over den samme grensen, drap og ran. I tillegg utnyttes de kidnappede kvinnene som sexslaver, og det er også rapporter om at det mest brutale kartellet, Los Zetas, har benyttet kidnappede migranter som gladiatorer som har måttet utkjempe kamper på liv og død til kartellmedlemmenes forlystelse.

At mange kidnappede blir holdt som slaver har lenge vært kjent, men nyheten om dette omfanget – en tredjedel – har blitt møtt med vantro blant enkelte eksperter på situasjonen i Mexico. Det blir fremholdt at kartellene med sine enorme inntekter er i stand til å betale for arbeidskraften.

Det er nok så, men to forhold taler likevel for at dette kan være tilfelle:

For det første er et helt grunnleggende behov i narkotrafikantenes verden å tjene mer enn konkurrentene. Dette handler om liv og død; hvis konkurrentene har kraftigere våpenarsenal, eller om de har vært i stand til å “kjøpe” flere offentlige tjenestemenn (politikere, politisjefer, offiserer i militæret etc), vil en selv bli utslettet – ikke bare tjene litt mindre. Absolutt maksimering av inntektene er en livsnødvendighet.
Dernest er det selvsagt ikke ønskelig å utføre denne type arbeid med arbeidskraft leid inn på et åpent marked. De ansatte vil da ha informasjon om kartellets virksomhet som kan komme myndighetene eller konkurrerende karteller i hende. Det vil være langt sikrere å operere med slaver som kan henrettes etterhvert.

Fra 2007 til 2011 ble det avdekket 330 massegraver i landet med tilsammen 1230 henrettede personer. Mange frykter at dette bare er toppen av isfjellet, og at de mange tusen savnede migrantene har lidd samme skjebne.