Hvorfor førte prisen på lime til borgerkrig i Michoacán, Mexico? - Del 2

Vi avsluttet forrige artikkel om selvforsvarsgruppene i den mexicanske delstaten Michoacán med spørsmål om det kan være fare for at disse utvikler seg til narkoparamilitære styrker, slik AUC var i Colombia i årene rundt siden

årtusenskiftet - organisasjonen som sto bak massakrer på titusenvis av sivile og som var en viktig årsak til landets flyktningekatastrofe.

Som vi så, påberoper selvforsvarsstyrkene, las autodefensas, seg å forsvare sivilbefolkningen mot overgrep begått av kartellet Los Caballeros Templarios – Tempelridderne. De hevder at dette kartellet driver med ran, kidnapping, utpressing og “skattlegging” og at situasjonen er blitt ulevelig, siden myndighetene ikke stanser kartellets aktiviteter. En av grunnene til at politiet ikke lykkes med å forhindre overgrepene er blant annet at Tempelridderkartellet tok kontroll over delstatens ordensmakt og politiske institusjoner  under kommunevalget i 2011.

Paramilitære grupper inntok tidligere i januar Tempelridderkartellets bastion Apatzingán.

Tempelridderkartellet oppsto i mars 2011 etter at kartellet som opprinnelig kontrollerte Michoacán, La Familia Michoacana, var i ferd med å gå i oppløsning etter at dets leder og grunmlegger Nazario ‘El Chayo’ Moreno Gonzáles - også kjent under aliaset ‘El más loco’ (den aller galeste) - som (sannsynligvis) ble drept i desember 2010. Etter at etterfølgeren ‘El Chango’ pågrepet i juni 2011, gikk La Familia i praksis i oppløsning, og Tempelridderkartellet tok over.

Og hva tok de over? For det første rutene, eller korridorene, der narkotrafikken foregår. Og dette handler om mer enn transport av ferdigprodusert narkotika. Det skal transporteres råvarer – enten marijuana eller opiumsvalmuer (som dyrkes i Michoacán) eller kjemikalier til fremstilling av metamfetamin eller annen syntestisk dop som ankommer fra utlandet, oftest Kina, til havnebyen Lazaro Cárdenas. (Kokainvirksomheten driver Tempelridderkartellet hovedsaklig i Costa Rica).

Se også: Hvorfor førte prisen på lime til borgerkrig i Michoacán, Mexico? - del 1

Dette skal fraktes til laboratoriene som ligger i den uveisomme regionen Tierras Calientes, hvorfra den ferdige narkotikaen transporteres videre mot den amerikanske grensen. 359 av de 840 narkotikalaboratoriene som mexicanske myndigheter har avdekket i perioden 2000 til 2012, lå i Michoacán. Hele 79 av disse lå i kommunen Apatzingán som tidligere i januar ble tatt av selvforsvarsstyrkene.

Langs disse samme rutene skal det også transporteres våpen, og ikke minst kontanter som oppgjør for partiene ferdig stoff som leveres - som igjen skal dekke kostnader til våpenkjøp, kjøp av kjemikalier, lønn til kartellmedlemmer – og kjøp av politikere, militære og politi.

Terrororen er ikke bare myntet på rivalene, men også for å skremme sivilbefolkning og myndighetsrepresentanter til lydighet.

For disse rutene er selve blodårene til kartellet. De må holdes åpne, en må sikre seg mot at disse operasjonene og transportene forpurres av myndighetene – eller av rivaliserende karteller.

Et slikt problem var det Golf-kartellet fikk i 2004, da politiet i Michoacán pågrep deres stedlige representant som kjøpte marijuana og opiumsvalmuer fra lokal bønder.

Golf-kartellet sendte da en gruppe fra det som den gang fremdeles var deres væpnede arm, Los Zetas, for å gjenopprette forsyningslinjene. Men Zetas hadde en annen fremgangsmåte enn den tidligere representanten: de for frem med ekstrem brutalitet som gikk ut over både fiender og lokalbefolkning. I tillegg til å beskytte narkotrafikken drev de med utpressing, leiemord og kidnapping.

De lokale marihuanabøndene begynte å samle seg til et opprør mot det nye regimet, og deres leder skulle bli bonden og legpredikanten Nazario Moreno Gonzáles. På tampen 2006 sto det nye kartellet frem med løpesedler med religiøse motiver og med budskap om at uskyldige mennesker fra nå av ville beskyttes mot Zetas’ overgrep. Beskytterne kalte seg La Familia Michoacana.

Altså, vi i Michoacán, til forskjell fra dem (Zetas) fra Tamaulipas. Vi kan bestyre eksporten av (de illegale) produktene våre selv.

En "narkomanta" som proklamerer La Familias opprør mot Zetas.

Det neste utspillet fra La Familia skapte overskrifter over hele verden: fem avkuttede hoder ble kastet inn på dansegulvet i et diskotek, sammen med en plakat med føgende budskap: “Familien dreper ikke for betaling, den dreper ikke uskyldige. Bare den som fortjener å dø, bir drept, Må hele folket vite dette, dette er den guddommelige rettferdighet.”  

Å spille på det religiøse overfor en dypt troende og konservativ mexicansk landsbygdbefolkning ville gi La Familia en legitimitet som Zetas manglet. Det første kristne kartellet var født. Nazario utga en bok med La Familias prinsipper, Pensamientos (Tanker) som skulle bli kartellets hellige skrift. Her presenteres betydningen av ærlighet, ridderlighet, og det gis råd om halshogging og tortur av ens fiender. Det første evangelium i den nye Narcocristianismo.

La Familias hellige bok, senere overtatt av Tempelridderne.

Men snart begynte La Familias områdeansvarlige å ty til samme metoder som de fordrevne Zetas: kidnapping, utpressing og likvideringer. Da ‘El Chayo’ ble drept i desember 2010, benyttet den religiøse fraksjonen anledningen til å bryte ut under ledelse av Servando ‘La Tuta’ Gómez Martínez. De tok med seg La Familias hellige bok, Pensamientos, og satte seg fore å gjeninnføre de religiøse prinsipper. Gruppen tok navnet Los Caballeros Templarios – Tempelridderkartellet.

Den religiøse overbevisningen varte ikke lenge. I 2013 oppsto, som vi så i forrige artikkel, en rekke selvforsvarsgrupper i Michoacán som hadde som formål å beskytte sivilbefolkningen mot Tempelriddernes overgrep: drap, ran, utpressing, kidnapping.

Nettopp mens vi skriver denne teksten kom nå bekreftelsen fra Mexicos påtalemyndighet om at de etterforsker angivelige beviser på at selvforsvarsstyrkene forsynes med våpen av Jalisco Nueva Generación-kartellet. Nueva Generación kjemper mot Tempelridderkartellet om kontroll over nabodelstaten i sør, Guerrero, og det er lite overraskende at de søker å ta kontroll også over Michoacán som ligger mellom nettopp Jalisco og Guerrero.

Ideellt for narkoproduksjon: grisgrendt, kupert og med strategisk beliggenhet. 

Og som La Familia gjorde da de erstattet Los Zetas, påberoper de seg å beskytte sivilbefolkningen. Akkurat slik Tempelridderne gjorde da de i neste omgang detroniserte La Familia.

Selv om selvforsvarsgruppenes opprør i Michoacán skulle være en autentisk revolt mot Tempelriddernes brutale undertrykking, er det lite sannsynlig at ikke disse vil bli innlemmet i et av de rivaliserende kartellene. En organisasjon som ikke har tilgang til de enorme narkoinntektene, har ingen mulighet for å utøve den territorielle kontroll som er det kampen om Michoacán dreier seg om.   

Så lenge den nye gruppen lykkes med å totalt utmanøvrere rivalen de erstatter – slik man har sett under de to 

foregående maktskiftene i delstaten - vil sivilbefolkningens lidelser i Michoacán sannsynligvis ikke bli verre enn de er. 

Det er først når to jevnbyrdige rivaler ender opp med å utkjempe en langvarig kamp, at det militære mål opphører å være rivalen, men derimot sivilbefolkningen.

Våpenbeslag fra Tempelridderne - ingen andre karteller benytter sverd.

Det var slik verdens to største kokainprodusenter sto mot hverandre i Colombia rundt årtusenskiftet. Kampen om territoriell kontroll mellom den paramilitære hæren AUC og FARC-geriljaen førte til at over 200 000 sivile ble myrdet og mer enn fem millioner måtte flykte fra sine hjem på landsbygda.

Situasjonen i Michoacán er fremdeles uavklart. Mye vil avhenge av hvordan myndighetene vil gjennomføre sine planer om legalisering av selvforsvarsstyrkene, og ikke minst hvilke karteller og selvforsvarsgrupper som kan påregne støtte fra de lokale politistyrkene i de ulike kommunene. Offentlig innblanding kan fort forverre situasjonen. Tragisk nok er kanskje det beste sivilbefolkningen i Michoacán kan håpe på, at Nueva Generación-kartellet er bedre organisert og sterkere finansiert, slik at de kan erstatte Tempelridderkartellet raskt og effektivt.

Cocaine.no kommer i alle fall til å følge utviklingen i den dramatiske situasjonen i Michoacán.  

Hvorfor førte prisen på lime til borgerkrig i Michoacán, Mexico? - Del 1

Vel er lime viktig for mexicanerne når de skal innta sin tequila, men femdoblingen i limeprisen i Mexico city det siste året, har fått uante konsekvenser. Lime-produsentene har tatt til våpen. 

Hvorfor det var limen som fikk glasset til å renne over, kommer vi til. Først litt om hva som har skjedd:

Etter de siste ukene å ha tatt flere mindre kommuner i staten Michoacán rykket i forrige uke de paramilitære “autodefensas” inn i byen Apatzingán som regnes å være hovedkvarteret til kartellet Los Caballeros Templarios (Tempelridderne).

Den mexicanske sentralmakten, som det siste året hadde forholdt seg passiv mens dusinvis av slike selvforsvarsgrupper etablerte seg i stadig flere av Michoacáns 117 kommuner, kunne ikke la en by med 130 000 innbyggere havne i hendene på en paramilitær gruppe. President Peña Nieto hadde intet valg: 2500 mann fra militæret og det føderale politiet ble sendt inn med Hercules-fly, utstyrt med både tanks og Black Hawks, for å gjenerobre byen.

Flere sivile skal ha mistet livet i operasjonen. Selvforsvarsgruppene trakk seg ut av byen, men nekter å legge ned våpnene inntil myndighetene oppfyller deres krav - som i følge gruppenes talsmann Estanislao Beltrán er å pågripe de syv lederne for Tempelridderkartellet og gjenopprette rettsstaten i Michoacán.  

Hvem kriger mot hvem i Michoacán? Hvorfor? Og hvorfor har ikke staten kontroll?

Michoacán er en av de vakreste meksikanske delstatene. I det bølgende høylandet noen timer nord for Mexico by ligger idylliske småbyer i kolonistil på rekke og rad. Her finner man en av ”de magiske byene” i Mexico, Pátzcuaro, som ligger ved innsjøen ved same navn (et navn som for øvrig i 2011 ble kåret til det vakreste ord i det spanske språket) og er en de største turistattraksjonene i landet. Helt ute i vest ender denne fruktbare delstaten i stillehavets brenninger.

Og nettopp denne strategiske beliggenheten er en av grunnene til at Michoacán i flere tiår har vært tilholdssted både for narkotikaprodusenter og –trafikanter, delstaten står for en betydelig andel av landets produksjon av marihuana og metamfetamin. 

Lenge var det kartellet La Familia Michoacana som styrte narkotikaaktiviteten i regionen. Etter at kartellets leder ble pågrepet i juni 2011 (slik vi rapporterte om her) har Tempelridderkartellet tatt over kontrollen over de illegale aktivitetene, selv om førstnevnte fremdeles eksisterer.

Begge karteller har det til felles at de søker å fremstå som voktere av den katolske religion og den høye moral som et ledd i å legitimere sine grusomheter, i så måte har de mer til felles med de colombianske paramilitære gruppene enn de øvrige meksikanske kartellene.

Noe annet de har til felles med de colombianske paras, er at det er i Michoacán den organiserte kriminaliteten har kommet lengst i å ta total kontroll over territoriet, og dette inkluderer politisk kontroll. Som vi rapporterte om i reportasjen Narkopolitkk var lokalvalget i Michoacán i november 2011 alt annet enn demokratisk. Kartellene sto bak mordet på ordføreren i kommunen La Piedad, og bak drapstrusler mot hundrevis av andre kandidater. 50 kandidater valgte å trekke seg i løpet av valget, hundrevis valgte å aldri stille opp. 

Det store flertallet av dem som ble valgt, er kartellenes menn; enten ved at de er kjøpt og betalt av kartellene, eller ved at det eksisterer en innforstått avtale om at hvis politikerne blander seg bort i de kriminelles aktiviteter – vil de bli drept.

Ved å ha en slik politisk kontroll, oppnår kartellene også en kontroll over det lokale politiet, siden ordførerne i Mexico både bestemmer taktiske prioriteringer såvel som utnevnelser i ordensmakten. Det lokale politiet, som uansett er både intimidert og korrupt i utgangspunktet, ser derfor en annen vei mens kartellene opererer – hvis de da ikke selv er direkte involvert i operasjonene.  

Hva benyttes denne kontrollen til?

Det primære formålet med denne territorielle kontrollen er å kunne produsere og transportere narkotika uten frykt for å bli pågrepet eller få varene beslaglagt. Men ikke bare det: Med en slik territoriell kontroll, har kartellene også mulighet til å tjene penger på mange andre former for kriminalitet. Hvorav kidnapping og utpressing er to av de mest utbredte. Og de to som rammer sivilbefolkningen hardest.

Se også: 150 000 antatt kidnappet i Mexico i 2014

Denne muligheten, er ikke bare et utslag av at “mye vil ha mer”. Kartellene er til enhver tid avhengig av å tjene mer enn rivalene – i motsatt fall vil de bli detronisert (hvilket i denne virkeligheten betyr dekapitert). Og dessuten er utpressing og kidnapping av sivilbefolkningen et kraftfullt våpen for å vise hvem som styrer og å sikre underkastelse og lydighet.

Så bakgrunnen for selvforsvarsgruppenes kamp mot kartellene, er ikke, som noen medier har meldt, “at de er lei av å komme i skuddlinjen i narkokrigen”. Sivilbefolkningen er militære mål for kartellene.

Arturo Román, en av lederne for selvforsvarsgruppen i Tecalpatepec, forklarer til Semana grunnen for revolten mot kartellet: “Tempelridderkartellet herjet med oss. De krevde en andel av inntektene våre, de ranet oss, de drepte oss, de kidnappet oss, de tok med seg kvinnene våre...”

En annen, en av lederne for gruppen i Tierra Colorada, sier det slik: “Narkotrafikantene holder ting vanligvis under kontroll i sine områder, men i det siste har de blitt involvert i utpressing og mord. Og det går ikke. Narkotrafikken får staten ordne opp i, men kidnapping og ran rammer oss direkte”.

Disse to ledernes forklaringer, bekreftes fra akademisk hold. Forsker og professor ved Unam, Raúl Benítez, sier det slik: “De koopterte sakte med sikkert lokale styresmakter og lokalt politi, de presset ordførerne og sikret at politiet arbeidet for dem. Deretter, fortsatte de med maktovertagelsen, og krevde en andel av de offentlig budsjetter til seg og sine “bedrifter”. De neste ofrene for “skattleggingen” ble produsentene av avokado og lime. Da ble folk desperate, og de gjorde opprør.”

Det høres besynderlig ut at det skulle være en skattlegging på bøndenes produkter som førte til opprør, og ikke vold og kidnappinger. Men situasjonen skal være desperat for at sivile skal ta til våpen mot noen av de grusomste og best bevæpnede mafiaene som noensinne har eksistert. En slik revolt utløses ikke av noen hundretalls mord eller kidnappinger. Men en massiv skattlegging av alle ledd i verdikjeden som folk på landsbyga lever av, tar bokstavelig talt fra dem levebrødet; “vi måtte gi dem brødet som barna våre skal leve av”, som en av dem uttalte.

Prisen på lime steg i 2013 med 500% i Mexico city

Kiloprisen økte fra 8 pesos til 50. Og ingen skjønte i utgangspunktet hvorfor. Ingen satte det i sammenheng med det korrupte valget i Michoacán I 2011 og kartellenes økende teritorielle kontroll – som blant annet ga utslag i avsindig utpressing/”skattlegging”.  

Men nå, i januar 2014, med Michoacán i en borgerkrigaktig tilstand, er ingen lenger i tvil. Og situasjonen er heller ikke begrenset til denne staten. Selvforsvarsgrupper finnes nå i 13 av de 31 mexicanske statene. Edgardo Buscaglia i Instituto de Acción Ciudadana uttaler til Newsweek at de har registret 700 selvforsvarsgrupper siden 2010.

Hvordan vil Mexicos president Peña Nieto forholde seg til selvforsvarsgruppene? Hvordan vil disse utvikle seg? Vil de etterhvert utvikle seg til narkotrafikanter og bli regulære paramiliære armeer – slik det skjedde i Colombia, og som førte til folkemordet og flyktningekatastrofen der på 90-tallet? Eller er de allerede støttet av andre karteller? Vil de virkelig - som en av deres ledere har sagt - gjennomføre en revolusjon i Mexico? 

Cocaine.no kommer snart tilbake til disse spørsmålene i en oppfølgingsartikkel.

150 000 antatt kidnappet i Mexico i 2013

John Jairo Guzman ble den 20. september i fjor kidnappet av tre politimenn på åpen gate i Mexico City - trukket ut av bilen og kjørt av gårde i en rød SUV. En av de mange passive tilskuere tok opp denne videoen som senere førte til identifikasjon av de tre politimennene – som alle har gått i dekning. Deres overordnede benektet ethvert kjennskap til saken, men beviser mot ham har fremkommet og han er nå fengslet. Guzman selv lyktes med å rømme fra sine kidnappere to måneder senere.

I 2013 ble det anmeldt 1583 kidnappinger i Mexico, en økning på 19% siden 2012. Men dette tallet er bare en brøkdel av det faktiske omfanget. I en dør-til-dør undersøkelse utført av det mexicanske versjonen av Statistisk sentralbyrå om kriminalitet i landet, viste at kun 1% av kidnappinger blir anmeldt til politiet.

Bakgrunnen for dette er selvsagt den vanlige truselen fra kidnappere om at offeret vil bli henrettet hvis saken blir anmeldt. Men enda viktigere er at korrupt mexicansk politi er direkte eller indirekte involvert i flertallet av bortføringene. Ikke bare vil kidnapperne dermed få vite at saken er anmeldt, men også hvilken informasjon de pårørende har gitt til politiet.

Hvis 1583 anmeldte saker utgjør 1% av kidnappingene i Mexico i 2013, er altså det totale antallet 158 300.

Mange av de pårørende vil ikke være i stand til å betale kidnappernes ofte skyhøye løsepengekrav. Og selv etter å ha mottatt løsepenger, finner kidnapperne det ofte tryggest å henrette offeret. Dette forklarer de mange massegravene som har blitt funnet i Mexico de senere årene. 

Se også: Kidnapping - kokaininbransjens fryktelige våpen

Kidnappingsindustrien i Mexico skjøt fart med kartellenes vekst det siste tiåret. I dag anslås at vel halvparten av kidnappingene begås av disse gruppene. Det betyr at den andre halvparten utføres at det som på spansk kalles “delincuencia comun” – vanlig (ikke narkorelatert) kriminalitet.  

Men realiteten er at disse opererer i et marked og med teknikker som er skapt av narkokartellene. En kidnappingsindustri av slike enorme proporsjoner er for eksempel ikke mulig uten den omfattende korrupsjonen i ordensmakten og rettsvesenet som narkoindustrien står bak, eller sivilbefolkningens frykt for å bli involvert som vite eller på annen måte komme i søkelyset til de ekstremt voldelige kriminele gruppene. 

Geriljasoldater settes inn mot avskogingen av Amazonas

I følge et intervju i El Tiempo med Colombias miljøvernminister, Luz Helena Sarmiento, skal geriljamedlemmer fra FARC settes inn i et program for beskyttelse av Amazonas, hvis de pågående fredsforhandlingene på Cuba skulle føre frem til en demobilarisering av de anslagsvis 9000 geriljasoldatene.

Programmet heter Visión Amazonía skal spesielt rettes mot områder der det drives kokadyrking – den fremste driveren for avskoging av colombiansk Amazonas – og har som målsetting å redusere avskogingen til null innen 2020. Programmet har til sammen mottatt 125 millioner dollar fra Tyskland, Storbritannia og Norge. Tanken er i følge miljøvernministeren å sette inn demobilariserte medlemmer i de væpnede gruppene som står bak kokainproduksjonen, til å gjenvinne jungelområdene.

* * * * *

Cocaine.no mener:

Det er gledelig at regnskogsatsingen endelig sees i sammenheng med narkokriminaliteten i Latin-Amerika. Som vi har dokumentert er ikke bare kokainproduksjon den viktigste årsaken til avskogingen i colombiansk Amazonas, men den stimulerer også en rekke andre former for kriminalitet som også fører til avskoging. 

FARC er verdens største kokainprodusent, og det er avgjørende at de omlag 9000 FARC-soldatene får stabilt og relevant arbeid etter en fredsavtale – hvis ikke vil veien være kort for mange av dem over i andre væpnede kokainproduserende grupper. Da vil verden ha gått glipp av muligheten både for å redusere narkotikaproduksjonen på kontinentet og derigjennom redusere ødeleggelsen av Amazonas.

Se også: Kokainindustriens Amazonas

Det fremgår ikke klart av artikkelen hvilke oppgaver geriljamedlemmene er tiltenkt, men det høres  ut som om det dreier seg om “guardabosques” (skogvoktere). Dette er i så fall i tråd med tanken bak REDD+ om å betale landeiere og befolkningen for å unnlate å felle skog; et fokus på konservering av regnskogen. 

Ulempen er at slike løsninger ikke bidrar til å skape bærekraftige næringer for de millioner av mennesker som bor i Amazonas: Det er behov for en forsvarlig og kontrollert utvikling av Amazonas; konservering i betydningen å fryse situasjonen er uansett ikke mulig. 

Dessuten, i et land som Colombia der narkokriminelle grupper har stjålet 8 millioner hektar land de siste to tiårene, eksisterer en ikke ubetydelig risiko for at det også i Amazonas vil bli væpnet strid om landområder hvis disse begynner å gi økonomisk avkastning kun i egenskap av ikke å utnyttes på noen måte.

Hør også: Intervju med Cocaine.no på NRKs Verden på lørdag om landtyveriet i Colombia

Cocaine.no besøkte et lite samfunn av tidligere kokabønder i Amazonas tidligere i høst, og deres budskap var klart: hjelp oss å overleve uten koka ved å kjøpe produktene våre (amazonasfrukter). En tilrettelegging for et økologisk og miljøvennlig småskala jordbruk i Amazonas, vil være en mer fremtidsrettet strategi enn å opprette rene skogvokterstillinger.

Se også: Tidligere kokabønder satser på superfrukter fra Amazonas

Tidligere kokabønder i Amazonas i en prat med Cocaine.no

35 politikere myrdet under årets valgkamp

Benedicte Bull skildrer i forrige ukes kronikk, Fra “pysjamaskupp” til narkostat,  på nrk.no/ytring hvordan

Honduras i årene etter statskuppet i 2009 har utviklet seg til en “narkostat”, og i dag er landet med flest mord per innbygger i verden.

Mens politiet i tiden etter kuppet fokuserte på å slå ned på motstandsbevegelsen fikk mexicanske narkokarteller fotfeste i allianse med lokale kriminelle grupper. De var hardt presset i Mexicos såkalte «narkokrig», og på jakt etter et «fristed». De nøt også godt av en internasjonal boikott som gjorde at alle former for samarbeid om kontroll med narkohandelen stanset i seks måneder. Resultatet er at Honduras i dag er både «lager» og transittland for hoveddelen av kokainen på vei fra Sør-Amerika til USA.

Kronikken viser videre til hvordan narkokartellene nå har infiltrert hele samfunnsveven i Honduras: Næringslivet benyttes til hvitvasking av narkoinntekter og til logistikkformål, politi og militære er involvert i narkotrafikken, politikere på alle nivåer korrumperes eller trues til samarbeid.

SE OGSÅ: Kokaintrafikkens SAMFUNNSKONSEKVENSERi Latin-Amerika

Både kommunestyrer, kongressen, og andre politiske institusjoner preges av at narkokarteller betaler valgkamper for kandidater og krever lojalitet som gjengjeld.

Og for de som ikke lar seg kjøpe, finnes andre løsninger. 35 politikere ble myrdet under årets valgkamp.

SE OGSÅ: Reportasjen NARKOPOLITIKK påwww.cocaine.no

Benedicte Bulls kronikk på nrk.no/ytring i forrige uke er et oppløftende eksempel på at samfunnsvitere nå har begynt å ta Manuel Castells 15 år gamle oppfordring fra The Information Age til etteretning:

The extraordinary growth of the drug traffic industry since the 1970s has transformed the economics and politics of Latin America. Classic paradigms of dependency and development have to be rethought to include, as a fundamental feature, the characteristics of the drugs industry, and its deep penetration of state institutions and social organization.

Slik innsikt ville kanskje kunne medført at det internasjonale samfunn ville vært mer oppmerksom på faren for at turbulsensen og maktvakuumet i landet ville bli utnyttet av narkomafiaen til å befeste sin posisjon i tiden etter statskuppet.

Nå er skaden uansett skjedd, og den er så godt som irreversibel: narkokulturen har penetrert samfunnet på alle nivåer. Da mister samfunnet også sin evne til å drive tilbake kriminalitet.

SE OGSÅ: Reportasjen NARKOKULTUR påwww.cocaine.no

Men dette gjelder ikke bare Honduras. Alle de små, mellomamerikanske landene er i narkomafiaens klør som transittland på kokainets ferd fra Andesfjellene til konsumentlandene, og regionen er blitt verdens voldeligste. Det er uansett vanskelig å se en løsning på dette som ikke involverer etterspørselssiden i Vesten og produksjonssiden på landsbygda i Sør-Amerika. 

En mors reaksjon i møte med den absolutte grusomhet

Dagbladet om Edson-saken.

Studenten Edson Páez var 19 år da han ble kidnappet av FARC-geriljaen den 1. september 2011. Etter forhandlinger med familien gikk de med på å løslate ham mot et løsepengebeløp tilsvarende ca. kr 700 000. Edsons foreldre solgte alt de eide og betalte.

Men Edson ble ikke satt fri. Edsons mor, Silvia, oppsøkte da geriljaleiren i jungelen og konfronterte lederen – med risiko for eget liv – med hvorfor de ikke hadde satt sønnen fri. Hans svar var at de hadde funnet ut at de trengte enda mer penger for ham.

Noe familien ikke hadde. 

Og siden det var en familie fra enkle kår, lyktes de heller ikke med å skape oppmerksomhet om sønnen skjebne i det svært klassedelte Colombia.  

I januar 2013 tilbød nettstedet Cocaine.no foreldrene om hjelp til å sette opp en internasjonal underskriftskampanje som krevde av FARC at de løslot Edson og alle andre gisler de måtte holde.

Media i Colombia fikk nå øynene opp for dramaet familien Páez Serna gjennomlevde, og det ble laget tre TV-programmer om hans sak og underskriftskampanjen.

Mot midten av august hadde vi klart å samle inn de 10 000 underskriftene som var målet, og var klar til å begynne arbeidet med å overrekke disse til FARC.

Så, den 22. august, ble Edson funnet. 

Nedgravd i en bakhage i byen hvor han bodde, Villavicencio. I følge obduksjonsrapporten hadde han først blitt torturert og så fått strupen skåret over.

Silvias reaksjon da vi snakket med henne dagen etter var klinkende klar, selv midt i hennes bunnløse sorg:

“Kampanjen fortsetter for fullt. Nå skal vi kjempe for de andre gislene FARC holder. Og Edson skal være vårt symbol. Jeg vil personlig reise til Cuba (der fredsforhandlingene med FARC pågår) og overlevere underskriftene. “

Vi er stum av respekt for et menneske som selv når det gjennomlever det abolutt verste en mor kan oppleve, er i stand til å tenke på andre på dette viset.

Og vi vil selvfølgelig hjelpe henne alt vi makter.

Underskriftskampanjen fortsetter derfor for fullt. Til ære for Edson Páez. Og hans mor.

Signer oppropet her: edson.cocaine.no

Student kidnappet av FARC funnet død

Tirsdag denne uken fikk Silvia Serna beskjeden hun har fryktet i to år: hennes eneste sønn er død. Henrettet i fangenskap av verdens største kokainprodusent, den colombianske FARC-geriljaen.

To år er gått siden den skjebnesvangre septemberdagen da FARC kidnappet Edson. Foreldrene solgte det de eide for å klare å betale løsepengene. Men Edson ble likevel ikke løslatt.

Moren oppsøkte da geriljakommandanten som sto bak kidnappingen i en FARC-leir inne i jungelen. Les hennes dramatiske historie her.

Cocaine.no tok i januar i år kontakt med Edsons foreldre med tilbud om å arrangere en underskriftskampanje som krevde at FARC løslot Edson og alle andre gisler de holder fanget. Foreldrene som kommer fra enkle kår, hadde ikke klart å gjøre saken kjent i Colombia, og var glade for hjelpen fra Norge. 

Se oppropet til FARC her

Vi nådde målet om å samle inn 10 000 underskrifter og underskriftskampanjen vakte i tillegg stor oppmerksomhet i Colombia. Tre ulike TV-programmer ble laget om kampanjen og Edsons sak.

Men det viste seg altså at Edson alt var død. Politiet tror at han ble myrdet like etter foreldrene hadde betalt løsepengene på 200 millioner pesos (ca. 700 000 kroner). 

Vi lyser fred over Edsons minne. 

Uten narko kollapser turistindustrien på Ibiza

Irske Michaella og skotske Melissa ble tatt på flyplassen i Lima med 11 kg kokain i bagasjen. Gateverdien av dette partiet er på omlag 50 milloner kroner i utblandet tilstand. Jentenes forklaring hørtes tynn ut: De var blitt kidnappet på Ibiza og tvunget til å utføre smuglingen.

Man ville tro at det i løpet av flyturen til Peru skulle være mulig å be om hjelp fra politi og sikkerhetsvakter på flyplassene.

Men i kokainbransjen har ikke nødvendigvis begrepene samme innhold som i dagligtalen.

I latinamerikanske storbyer blir små barn stadig oftere brukt som kurerer for forgjengene for å frakte stoff mellom bydeler. De blir sjeldnere stanset av politiet, og selv om de skulle bli det, risikerer de ikke tiltale. Det er ikke nødvendig for eierne av stoffet å fotfølge dem med våpen; skulle barna unnlate å levere på riktig sted til riktig tid, er straffen døden. Til dette har narkobransjen sine spesialister, los sicarios (profesjonelle drapsmenn).

I andre tilfeller er barna allerede stoffavhengige, og utfører hva de enn måtte bli bedt om mot å få daglige rasjoner kokain (paco/perico). Narkoleverandørene har derfor som strategi å dele ut stoff gratis til barn i bydelene der de opererer for på denne måten å rekruttere dem til å utføre jobbene de ikke tør ta selv.  

Barna går altså fritt på gaten, men er kidnappet likefullt.

Det er også kjent at titusenvis av fattige migranter blir kidnappet av kokainkartellene i Mexico, og mange av disse blir brukt som “muldyr” for å frakte mindre partier med narkotika over grensen til USA eller også internt i Mexico. I de tilfellene kidnappede personer benyttes til slike oppdrag, er det fordi kartellene kjenner ofrenes familier og kan hevne seg på disse hvis ikke partiet blir levert som avtalt. Det har vært eksempler på at kidnappede personer som arbeider som slaver for kokainleverandørene, og som har klart å rømme, har sett seg nødt til å returnere til savearbeidet etter at kartellene har begynt å henrette deres familiemedlemmer.

Så i narkobransjen kan man være kidnappet uten å være bakbundet eller ha en revolver rettet mot hodet.

Den internasjonale kokainsmuglingen som utføres av såkalte “muldyr”, ved å gjemmekokain i bagasjen eller i kroppens hulrom, er en av de vanligste formene for kokainsmugling fra Sør-Amerika til Europa. Tradisjonelt har det vært fattige latinamerikanske jenter som har blitt lokket til å utføre slik smugling – omlag 12 000 colombianske yngre kvinner sitter til enhver tid fengslet i USA eller Europa etter å ha blitt tatt i tollen som "mulas". Men de senere årene har det blitt stadig vanligere med europeiske muldyr. Bakgrunnen er hovedsaklig at disse i mindre grad blir utsatt for kontroller på flyplassene, men også de økonomiske krisetidene og arbeidsløsheten blant ungdom i Europa, som gjør at mange i desperasjon prøver kokainsmugling.

Hva som er situasjonen i saken til Michaella og Melissa vil forhåpentligvis bli avklart i den forestående rettssaken (som riktignok kan være tre år unna i følge peruanske kilder). Det som imidlertid er klart er at disse har tilbrakt de siste månedene som sommerhjelper på klubbene på Ibiza.

Narkotika, som er avkriminalisert i Spania, flyter fritt på “Den hvite øyen” i Middelhavet. En kilde i det spanske politiet bekrefter til The Times betydningen av “dop-turismen”: “Det er en reell frykt blant myndighetene at om narkomarkedet på øyen ble stengt ned, ville hele stedet kollapse.”

Mens coctails koster sine €20 på klubbene får man “en pille” samme sted til €5. Og særlig er “coke” populært, et gram kokain koster rundt €30, godt under halvparten av prisen i de nordeuropeiske landene.

Grunnen til den lave prisen på kokain er Spanias funksjon som brohode for den transatlantiske kokaintrafikken, blant annet for den betydelige delen somankommer via Afrika opp igjennom Sahara og derfra med båt over Middelhavet. Men de lave prisene har nok også den effekten å presse leverandørene, spesielt mindre dealere, til å source stoff direkte fra produsentene i Andes-fjellene. Slik som i denne saken.

Muldyrene som gjør slike smuglerreiser kan få noen titusener i betaling, men det er likevel ikke mange som risikerer å tilbringe ti år eller mer i et latinamerikansk fangehull for en slik sum.

Det hjelper da å ha andre måter å overtale potensielle muldyr på. Som lovnader om stoff til avhengige kunder. Eller enda bedre: oppgjør av narkogjeld.

Scottish Express har avdekket at Melissa Reid ble en flittig dopbruker på Ibiza, og også endte opp med kjente kriminelle i omgangskretsen. Irske Independent har på sin side avslørt at Michaella hadde en narkogjeld på €4000 til dealeren sin, og at dette skal være grunnen til at hun ble presset til å gjennomføre smuglerforsøket. 

En bekjent av henne på øyen bekrefter at det er vanlig at de som arbeider der også bruker stoff. Og at 80-90% av disse også selger stoff til turister for å spe på inntektene fra arbeidet i klubbene.

Den spanske eieren av baren Amsterdam, der Michaella arbeidet en periode, sier rett ut til The Guardian at narkotikaen ødelegger øyen. “Ibiza ødelegger unge mennesker. Det er paradis, men det er også helvete”  

Det kan nok jentene skrive under på fra fengselet i Peru.