Geriljasoldater settes inn mot avskogingen av Amazonas

I følge et intervju i El Tiempo med Colombias miljøvernminister, Luz Helena Sarmiento, skal geriljamedlemmer fra FARC settes inn i et program for beskyttelse av Amazonas, hvis de pågående fredsforhandlingene på Cuba skulle føre frem til en demobilarisering av de anslagsvis 9000 geriljasoldatene.

Programmet heter Visión Amazonía skal spesielt rettes mot områder der det drives kokadyrking – den fremste driveren for avskoging av colombiansk Amazonas – og har som målsetting å redusere avskogingen til null innen 2020. Programmet har til sammen mottatt 125 millioner dollar fra Tyskland, Storbritannia og Norge. Tanken er i følge miljøvernministeren å sette inn demobilariserte medlemmer i de væpnede gruppene som står bak kokainproduksjonen, til å gjenvinne jungelområdene.

* * * * *

Cocaine.no mener:

Det er gledelig at regnskogsatsingen endelig sees i sammenheng med narkokriminaliteten i Latin-Amerika. Som vi har dokumentert er ikke bare kokainproduksjon den viktigste årsaken til avskogingen i colombiansk Amazonas, men den stimulerer også en rekke andre former for kriminalitet som også fører til avskoging. 

FARC er verdens største kokainprodusent, og det er avgjørende at de omlag 9000 FARC-soldatene får stabilt og relevant arbeid etter en fredsavtale – hvis ikke vil veien være kort for mange av dem over i andre væpnede kokainproduserende grupper. Da vil verden ha gått glipp av muligheten både for å redusere narkotikaproduksjonen på kontinentet og derigjennom redusere ødeleggelsen av Amazonas.

Se også: Kokainindustriens Amazonas

Det fremgår ikke klart av artikkelen hvilke oppgaver geriljamedlemmene er tiltenkt, men det høres  ut som om det dreier seg om “guardabosques” (skogvoktere). Dette er i så fall i tråd med tanken bak REDD+ om å betale landeiere og befolkningen for å unnlate å felle skog; et fokus på konservering av regnskogen. 

Ulempen er at slike løsninger ikke bidrar til å skape bærekraftige næringer for de millioner av mennesker som bor i Amazonas: Det er behov for en forsvarlig og kontrollert utvikling av Amazonas; konservering i betydningen å fryse situasjonen er uansett ikke mulig. 

Dessuten, i et land som Colombia der narkokriminelle grupper har stjålet 8 millioner hektar land de siste to tiårene, eksisterer en ikke ubetydelig risiko for at det også i Amazonas vil bli væpnet strid om landområder hvis disse begynner å gi økonomisk avkastning kun i egenskap av ikke å utnyttes på noen måte.

Hør også: Intervju med Cocaine.no på NRKs Verden på lørdag om landtyveriet i Colombia

Cocaine.no besøkte et lite samfunn av tidligere kokabønder i Amazonas tidligere i høst, og deres budskap var klart: hjelp oss å overleve uten koka ved å kjøpe produktene våre (amazonasfrukter). En tilrettelegging for et økologisk og miljøvennlig småskala jordbruk i Amazonas, vil være en mer fremtidsrettet strategi enn å opprette rene skogvokterstillinger.

Se også: Tidligere kokabønder satser på superfrukter fra Amazonas

Tidligere kokabønder i Amazonas i en prat med Cocaine.no

35 politikere myrdet under årets valgkamp

Benedicte Bull skildrer i forrige ukes kronikk, Fra “pysjamaskupp” til narkostat,  på nrk.no/ytring hvordan

Honduras i årene etter statskuppet i 2009 har utviklet seg til en “narkostat”, og i dag er landet med flest mord per innbygger i verden.

Mens politiet i tiden etter kuppet fokuserte på å slå ned på motstandsbevegelsen fikk mexicanske narkokarteller fotfeste i allianse med lokale kriminelle grupper. De var hardt presset i Mexicos såkalte «narkokrig», og på jakt etter et «fristed». De nøt også godt av en internasjonal boikott som gjorde at alle former for samarbeid om kontroll med narkohandelen stanset i seks måneder. Resultatet er at Honduras i dag er både «lager» og transittland for hoveddelen av kokainen på vei fra Sør-Amerika til USA.

Kronikken viser videre til hvordan narkokartellene nå har infiltrert hele samfunnsveven i Honduras: Næringslivet benyttes til hvitvasking av narkoinntekter og til logistikkformål, politi og militære er involvert i narkotrafikken, politikere på alle nivåer korrumperes eller trues til samarbeid.

SE OGSÅ: Kokaintrafikkens SAMFUNNSKONSEKVENSERi Latin-Amerika

Både kommunestyrer, kongressen, og andre politiske institusjoner preges av at narkokarteller betaler valgkamper for kandidater og krever lojalitet som gjengjeld.

Og for de som ikke lar seg kjøpe, finnes andre løsninger. 35 politikere ble myrdet under årets valgkamp.

SE OGSÅ: Reportasjen NARKOPOLITIKK påwww.cocaine.no

Benedicte Bulls kronikk på nrk.no/ytring i forrige uke er et oppløftende eksempel på at samfunnsvitere nå har begynt å ta Manuel Castells 15 år gamle oppfordring fra The Information Age til etteretning:

The extraordinary growth of the drug traffic industry since the 1970s has transformed the economics and politics of Latin America. Classic paradigms of dependency and development have to be rethought to include, as a fundamental feature, the characteristics of the drugs industry, and its deep penetration of state institutions and social organization.

Slik innsikt ville kanskje kunne medført at det internasjonale samfunn ville vært mer oppmerksom på faren for at turbulsensen og maktvakuumet i landet ville bli utnyttet av narkomafiaen til å befeste sin posisjon i tiden etter statskuppet.

Nå er skaden uansett skjedd, og den er så godt som irreversibel: narkokulturen har penetrert samfunnet på alle nivåer. Da mister samfunnet også sin evne til å drive tilbake kriminalitet.

SE OGSÅ: Reportasjen NARKOKULTUR påwww.cocaine.no

Men dette gjelder ikke bare Honduras. Alle de små, mellomamerikanske landene er i narkomafiaens klør som transittland på kokainets ferd fra Andesfjellene til konsumentlandene, og regionen er blitt verdens voldeligste. Det er uansett vanskelig å se en løsning på dette som ikke involverer etterspørselssiden i Vesten og produksjonssiden på landsbygda i Sør-Amerika. 

En mors reaksjon i møte med den absolutte grusomhet

Dagbladet om Edson-saken.

Studenten Edson Páez var 19 år da han ble kidnappet av FARC-geriljaen den 1. september 2011. Etter forhandlinger med familien gikk de med på å løslate ham mot et løsepengebeløp tilsvarende ca. kr 700 000. Edsons foreldre solgte alt de eide og betalte.

Men Edson ble ikke satt fri. Edsons mor, Silvia, oppsøkte da geriljaleiren i jungelen og konfronterte lederen – med risiko for eget liv – med hvorfor de ikke hadde satt sønnen fri. Hans svar var at de hadde funnet ut at de trengte enda mer penger for ham.

Noe familien ikke hadde. 

Og siden det var en familie fra enkle kår, lyktes de heller ikke med å skape oppmerksomhet om sønnen skjebne i det svært klassedelte Colombia.  

I januar 2013 tilbød nettstedet Cocaine.no foreldrene om hjelp til å sette opp en internasjonal underskriftskampanje som krevde av FARC at de løslot Edson og alle andre gisler de måtte holde.

Media i Colombia fikk nå øynene opp for dramaet familien Páez Serna gjennomlevde, og det ble laget tre TV-programmer om hans sak og underskriftskampanjen.

Mot midten av august hadde vi klart å samle inn de 10 000 underskriftene som var målet, og var klar til å begynne arbeidet med å overrekke disse til FARC.

Så, den 22. august, ble Edson funnet. 

Nedgravd i en bakhage i byen hvor han bodde, Villavicencio. I følge obduksjonsrapporten hadde han først blitt torturert og så fått strupen skåret over.

Silvias reaksjon da vi snakket med henne dagen etter var klinkende klar, selv midt i hennes bunnløse sorg:

“Kampanjen fortsetter for fullt. Nå skal vi kjempe for de andre gislene FARC holder. Og Edson skal være vårt symbol. Jeg vil personlig reise til Cuba (der fredsforhandlingene med FARC pågår) og overlevere underskriftene. “

Vi er stum av respekt for et menneske som selv når det gjennomlever det abolutt verste en mor kan oppleve, er i stand til å tenke på andre på dette viset.

Og vi vil selvfølgelig hjelpe henne alt vi makter.

Underskriftskampanjen fortsetter derfor for fullt. Til ære for Edson Páez. Og hans mor.

Signer oppropet her: edson.cocaine.no

Student kidnappet av FARC funnet død

Tirsdag denne uken fikk Silvia Serna beskjeden hun har fryktet i to år: hennes eneste sønn er død. Henrettet i fangenskap av verdens største kokainprodusent, den colombianske FARC-geriljaen.

To år er gått siden den skjebnesvangre septemberdagen da FARC kidnappet Edson. Foreldrene solgte det de eide for å klare å betale løsepengene. Men Edson ble likevel ikke løslatt.

Moren oppsøkte da geriljakommandanten som sto bak kidnappingen i en FARC-leir inne i jungelen. Les hennes dramatiske historie her.

Cocaine.no tok i januar i år kontakt med Edsons foreldre med tilbud om å arrangere en underskriftskampanje som krevde at FARC løslot Edson og alle andre gisler de holder fanget. Foreldrene som kommer fra enkle kår, hadde ikke klart å gjøre saken kjent i Colombia, og var glade for hjelpen fra Norge. 

Se oppropet til FARC her

Vi nådde målet om å samle inn 10 000 underskrifter og underskriftskampanjen vakte i tillegg stor oppmerksomhet i Colombia. Tre ulike TV-programmer ble laget om kampanjen og Edsons sak.

Men det viste seg altså at Edson alt var død. Politiet tror at han ble myrdet like etter foreldrene hadde betalt løsepengene på 200 millioner pesos (ca. 700 000 kroner). 

Vi lyser fred over Edsons minne. 

Uten narko kollapser turistindustrien på Ibiza

Irske Michaella og skotske Melissa ble tatt på flyplassen i Lima med 11 kg kokain i bagasjen. Gateverdien av dette partiet er på omlag 50 milloner kroner i utblandet tilstand. Jentenes forklaring hørtes tynn ut: De var blitt kidnappet på Ibiza og tvunget til å utføre smuglingen.

Man ville tro at det i løpet av flyturen til Peru skulle være mulig å be om hjelp fra politi og sikkerhetsvakter på flyplassene.

Men i kokainbransjen har ikke nødvendigvis begrepene samme innhold som i dagligtalen.

I latinamerikanske storbyer blir små barn stadig oftere brukt som kurerer for forgjengene for å frakte stoff mellom bydeler. De blir sjeldnere stanset av politiet, og selv om de skulle bli det, risikerer de ikke tiltale. Det er ikke nødvendig for eierne av stoffet å fotfølge dem med våpen; skulle barna unnlate å levere på riktig sted til riktig tid, er straffen døden. Til dette har narkobransjen sine spesialister, los sicarios (profesjonelle drapsmenn).

I andre tilfeller er barna allerede stoffavhengige, og utfører hva de enn måtte bli bedt om mot å få daglige rasjoner kokain (paco/perico). Narkoleverandørene har derfor som strategi å dele ut stoff gratis til barn i bydelene der de opererer for på denne måten å rekruttere dem til å utføre jobbene de ikke tør ta selv.  

Barna går altså fritt på gaten, men er kidnappet likefullt.

Det er også kjent at titusenvis av fattige migranter blir kidnappet av kokainkartellene i Mexico, og mange av disse blir brukt som “muldyr” for å frakte mindre partier med narkotika over grensen til USA eller også internt i Mexico. I de tilfellene kidnappede personer benyttes til slike oppdrag, er det fordi kartellene kjenner ofrenes familier og kan hevne seg på disse hvis ikke partiet blir levert som avtalt. Det har vært eksempler på at kidnappede personer som arbeider som slaver for kokainleverandørene, og som har klart å rømme, har sett seg nødt til å returnere til savearbeidet etter at kartellene har begynt å henrette deres familiemedlemmer.

Så i narkobransjen kan man være kidnappet uten å være bakbundet eller ha en revolver rettet mot hodet.

Den internasjonale kokainsmuglingen som utføres av såkalte “muldyr”, ved å gjemmekokain i bagasjen eller i kroppens hulrom, er en av de vanligste formene for kokainsmugling fra Sør-Amerika til Europa. Tradisjonelt har det vært fattige latinamerikanske jenter som har blitt lokket til å utføre slik smugling – omlag 12 000 colombianske yngre kvinner sitter til enhver tid fengslet i USA eller Europa etter å ha blitt tatt i tollen som "mulas". Men de senere årene har det blitt stadig vanligere med europeiske muldyr. Bakgrunnen er hovedsaklig at disse i mindre grad blir utsatt for kontroller på flyplassene, men også de økonomiske krisetidene og arbeidsløsheten blant ungdom i Europa, som gjør at mange i desperasjon prøver kokainsmugling.

Hva som er situasjonen i saken til Michaella og Melissa vil forhåpentligvis bli avklart i den forestående rettssaken (som riktignok kan være tre år unna i følge peruanske kilder). Det som imidlertid er klart er at disse har tilbrakt de siste månedene som sommerhjelper på klubbene på Ibiza.

Narkotika, som er avkriminalisert i Spania, flyter fritt på “Den hvite øyen” i Middelhavet. En kilde i det spanske politiet bekrefter til The Times betydningen av “dop-turismen”: “Det er en reell frykt blant myndighetene at om narkomarkedet på øyen ble stengt ned, ville hele stedet kollapse.”

Mens coctails koster sine €20 på klubbene får man “en pille” samme sted til €5. Og særlig er “coke” populært, et gram kokain koster rundt €30, godt under halvparten av prisen i de nordeuropeiske landene.

Grunnen til den lave prisen på kokain er Spanias funksjon som brohode for den transatlantiske kokaintrafikken, blant annet for den betydelige delen somankommer via Afrika opp igjennom Sahara og derfra med båt over Middelhavet. Men de lave prisene har nok også den effekten å presse leverandørene, spesielt mindre dealere, til å source stoff direkte fra produsentene i Andes-fjellene. Slik som i denne saken.

Muldyrene som gjør slike smuglerreiser kan få noen titusener i betaling, men det er likevel ikke mange som risikerer å tilbringe ti år eller mer i et latinamerikansk fangehull for en slik sum.

Det hjelper da å ha andre måter å overtale potensielle muldyr på. Som lovnader om stoff til avhengige kunder. Eller enda bedre: oppgjør av narkogjeld.

Scottish Express har avdekket at Melissa Reid ble en flittig dopbruker på Ibiza, og også endte opp med kjente kriminelle i omgangskretsen. Irske Independent har på sin side avslørt at Michaella hadde en narkogjeld på €4000 til dealeren sin, og at dette skal være grunnen til at hun ble presset til å gjennomføre smuglerforsøket. 

En bekjent av henne på øyen bekrefter at det er vanlig at de som arbeider der også bruker stoff. Og at 80-90% av disse også selger stoff til turister for å spe på inntektene fra arbeidet i klubbene.

Den spanske eieren av baren Amsterdam, der Michaella arbeidet en periode, sier rett ut til The Guardian at narkotikaen ødelegger øyen. “Ibiza ødelegger unge mennesker. Det er paradis, men det er også helvete”  

Det kan nok jentene skrive under på fra fengselet i Peru. 

Venezuela: Ran av hår ny inntektskilde for gjengene

I Venezuela ble det begått 19 000 drap i 2011, ett hver halvtime. Bare i to land i verden blir det begått flere drap i forhold til folketallet. Drapsraten i Venezuela er for eksempel tre ganger så høy som i narkokrigens Mexico. 

Hovedstaden Caracas er verdens tredje mest voldeligste by. I 2012 ble 3862 mennesker myrdet der, 10 drap hver dag.

Drap er blitt den vanligste dødsårsaken blant yngre mennesker, og den tredje vanligste for befolkningen som sådan.

I takt med drapsstatistikken øker også annen kriminalitet: tyveri, utpressing, ran, kidnapping, narkosalg.

Og nå det siste: hår-ran.

Kvinner blir stanset på gaten med skytevåpen, og må finne seg i å få håret klippet av. Slik hår-ran har også funnet sted inne på kjøpesentre.

Håret blir solgt videre til frisører skjønnhetssalonger for bruk i parykker og hårforlengelse. Inntektene fra dette salget sies å overgå salget av stjålne smarttelefoner, som også er et stort problem i landet.

Størst er problemet i landets nest største by, Maracaibo. Der herjer en jentegjeng med saks, som går under navnet ‘Pirañas’. Byens ordfører Eveling de Rosales gikk nylig ut og informerte om at det nå var opprettet en egen politistyrke som skulle bekjempe problemet.

Hvorfor Venezuela?

Bakgrunnen for voldseksplosjonen i Venezuela er blant annet det visepresident i Council of the Americas, Eric Farnsworth kaller a narcotics culture: “The illegal drug activities tend to drive crime.”

Se reportasje om narkokultur på Cocaine.no

International Crisis Group bekrefter sammenhengen i en rapport:

Venezuela has become a major drug trafficking corridor, and different groups, including Colombian guerrillas, paramilitaries and their successors, have been joined by mafia gangs from Mexico and elsewhere (…) 

[T]hat in turn has contributed not only to the rise in homicides, kidnappings and extortion rates, but also to a growth in micro drug trafficking, making poor and urban neighbourhoods more violent. 

Se mer på vår blogg  om hvordan Venezuela ble transittland for colombiansk kokain etter årtusenskiftet, og om hvordan narkotrafikken driver annen kriminalitet. 

Fengslet: Kjøpte bil med ett kg kokain av det amerikanske tollvesenet

Sergio (18) og Julio (19) ble stanset av politiet like ved badebyen Mazatlan på Stillehavskysten av Mexico i november i fjor.

De var på vei til en fotballkamp, og ble stanset i en Toyota Sienna som Sergios far hadde kjøpt på en auksjon som det amerikanske tollvesenet avholdt i McAllen, Texas.

Til ungdommenes forskrekkelse fant politiet en pakke med ett kilo kokain skjult oppunder dashbordet. Ungdommene ble pågrepet og har sittet i fengsel siden i påvente av at dere sak skal komme opp for retten.

Se også: Kokainkrigen i Mexico

Sergios far kontaktet siden politiet i McAllen, som bekreftet at den aktuelle bilen hadde blitt tatt i en tollkontroll i oktober 2011 med fem kilo kokain skult i karroseriet. Hver kokainforpakning hadde påskrevet ordet “Good” med svart tusj.

Det hadde også kokainpakken som ble funnet i guttenes bil.

Faren har nå lagt frem for de meksikanske påtalemyndighetene bilder av pakkene som ble funnet i bilen i 2011 samt et brev fra det amerikanske justisdepartementet der det blant annet heter:

“Torres Duarte could have had the cocaine without knowing when he was arrested driving the car in Mexico”

Se også: De internasjonale kokainrutene

Men guttene sitter fremdeles fengslet, og har mistet siste år på videregående skole.

I følge faren er de “totalt deprimert, trette, desperate og bekymrede”.

To av mange tusen som blir uskyldige ofre for Mexicos voldelige narkotrafikk årlig.

* * *

Se også:

Lune ananas med kokainfyll
Kokain i kondomer og joggesko
Narko-papaya
247 kilo kokain beslaglagt i seilbåt i Isla Margarita, Venezuela
Kokain "regnet" fra himmelen
Narkotunnel oppdaget i Tijuana

Dødsfall på fotballbanen eksploderer. Er årsaken kokain?

Det virker som om nyhetene om fotballspillere som faller død om på banen kommer stadig hyppigere.

Et blikk på statistikken bekrefter inntrykket. Av de 100 spillere som har omkommet på banen (eller som direkte følge av illebefinnende på banen) siden 1889 har hele 42 av dødsfallene funnet sted de siste 10 årene.

58% av dødsfallene fant sted de første 115 årene, 42% de siste 10.

Ser man på årsakene, skyldes 85% av dødsfallene de siste 10 år hjerteinfarkt (eller det man med god grunn kan anta er hjerteinfarkt).

For dødsfallene i perioden 1889 til 2003 var imidlertid kun 37% forårsaket av hjerteinfarkt.

Sagt på en annen måte: De første 115 årene forekom et dødelig hjerteinfarkt på banen hvert tredje år. De siste årene er forekomsten 3,6 – per år. 1080% høyere enn gjennomsnittet for den første perioden.

Dette skjer altså i en tid med presumptivt bedre helsetjenester, bedre folkehelse, bedre medisinsk utstyr og kompetanse til stede på idrettsarrangementer etc.

Man må selvsagt forvente en viss underrapportering opp igjennom fotballhistorien. Men at dødsfall på 70- og 80-tallet skulle være så dramatisk underrapportert i forhold til det siste tiåret, virker lite sannsynlig. De siste ti årene har det altså vært registrert 36 infarktforårsakede dødsfall. På 80-tallet ble det registrert tre, på 70-tallet to.

Det er dessuten langt flere fotballspillere i dag i forhold til i sportens barndom, slik at den relative forekomsten kan ha vært høyere tidligere. Men også sammenlignet med 70- og 80-tallet - da antall utøvere var av samme størrelsesorden som i dag – er forskjellen enorm.

Så hva er årsaken?

Det har blitt forslått fra medisinsk hold at toppidrettsutøvere utvikler tykkere hjertevegger, noe som gjør dem disponert for å utvikle hjerteproblemer.

Det antydes også at spillernes situasjon i dag med kamper og turneringer året rundtsliter dem ut og i tillegg fører til økt bruk av medikamenter som kan resultere i hjerteproblemer.

Noe som bringer tankene over på forbudte medikamenter.

Til forskjell fra individuelle idretter som krever utholdenhet eller eksplosive egenskaper, antas prestasjonsfremmende midler - “doping” - å være lite utbredt i fotball. Derimot har “recreational drugs”, som kokain, en betydelig utbredelse. Eller “social drugs” som er navnet Antidoping Norge bruker i sine kampanjer. 

I opplæringsprogrammet Ren Utøver forteller tidligere landslagsspiller og Claus Lundekvam om hvordan han begynte å bruke kokain under karrieren i Southampton.  

I et intervju med Nettavisen utdyper Lundekvam:

 “Se på kokainbruken, for eksempel, innenfor idretten generelt i Norges land nå. Det er faen meg fri flyt. Det har jeg sett med egne øyne, både i England etter at jeg selv begynte å bruke det og i Norge nå i ettertid.
Det er et problem som blir større og større, fordi toppidrettsutøvere i dag blir klassifisert som stjerner. De er i miljøer hvor det er «high society», sammen med andre tilsynelatende vellykkede mennesker, og der er det mye sånt.”

Problemet antas å være utbredt i ligasystemet i Storbritannia. Tidligere Chelsea-spiller Leon Knight har uttalt:

"Cocaine, in the last 10 years I've been involved in the game, has been strongly used"

Dusinvis av spillere skal ha testet positivt på kokain, men det har imidlertid blitt avdekket at FA og klubbene har tiet om mange av disse sakene; som Garry O’Connor (Birmingham), Elvis Hammond (Fulham), Lee Thorpe (Rochdale) og Lloyd MacGowan (Crewe). Også positive kokain-prøver i Everton, Nottingham Forest og Tranmere skal ha blitt lagt lokk på.

Kokain og hjerteinfarkt

Kokainbruk er blant de vanligste årsakene til hjerteinfarkt blant unge mennesker. En studie fra Spania viser for eksempel at kokain var årsaken til 21 av 668 plutselige dødsfall i et utvalg forskerne tok for seg, altså 3,1%. Samtlige av disse 21 dødsfallene var menn mellom 21 og 45 år.

Kokainets virkning på hjerte- og karsystemet er mangeartet: det kan medføre høyt blodtrykk, takyardi (ekstremt høy puls), hjertekrampe, uregelmessig hjerterytme, økt oksygenbehov – og altså hjerteinfarkt. 

Disse effektene er ikke tegn på fysisk avhengighet,  men effekter som kan oppstå etter én enkelt gangs bruk. Enkelte individer ser ut til å være disponert for slike reaksjoner på kokainet. 

Overlege Thor Edvardsen ved kardiologisk avdeling ved Oslo Universitetssykehus forteller til Dagbladet at hjerteinfarkt forårsaket av kokain øker i omfang:

“Kokain gir store sammentrekninger i blodårene, som kan føre til store hjerteinfarkter også hos personer som ikke har noen risiko for hjertesykdom fra før. Å prøve det en gang kan ha store konsekvenser. Vi har sett en klar økning i pasienter helt ned i 20-årene som kommer inn til Rikshospitalet med hjerteinfarkt etter kokainbruk”.

Kokainbruk i Europa

En indikator på at kokain kan være en viktig del av årsaken til den voldsomme økningen i dødsfall på fotballbanen de senere årene, er at økningen i dødsfall er spesielt sterk i Europa. Av de 36 infarktdødsfallene på verdensbasis de siste 10 år, har hele 23 funnet sted i Europa, nesten to tredjedeler. 

Og det er nettopp i Europa kokainbruken har skutt voldsomt i været siden slutten av 90-tallet. I Storbritannia er bruken tredoblet i perioden, og i Europa som helhet mer enn fordoblet. Økningen i bruken blant yngre mennesker er enda sterkere.

Hvis denne hypotesen stemmer, kan en saktens spørre seg om hvorfor det ikke er åpenhet rundt saken. En årsak er selvsagt at en ikke ønsker å stigmatisere de omkomne og deres familier, selvfølgelig er langtfra alle dødsfallene narkotikarelaterte. 

En anen grunn kan dessverre være manglende åpenhet rundt kokainproblemet i fotballforbundene, noe både cover-up operasjonen i Storbritannia og reaksjonene i Norge på Lundekvams avsløringer kan tyde på.

Hvis det er tilfelle, er det et fryktelig svik mot unge fotballspillere som fortsette å risikere livet uten å kjenne den reelle risikoen tilsynelatende uskyldig kokainsniffing utgjør. 

Det media ikke forteller: Hvorfor sender Norge soldater til krigen i Mali?

Det kan virke som om det for mange hendelser ikke er plass i media til mer én del av forklaringen. Så enkel som mulig, gjenkjennelig. I dette tilfellet: “islamsk terrorisme”. Men skal vi først sende norsk ungdom ut for å dø i et fremmed land, kan det være greit å prøve å forstå hvorfor. På forhånd.
Dette handler nemlig om:

Narko-jihad

Først, litt bakgrunn:

Det vestafrikanske landet Mali er i krig. Over 400 000 mennesker måtte flykte fra sine hjem i Mali i fjor. Norge sender nå i august en kontingent som skal delta i en FN-styrke i landet. FN-operasjonen ble vedtatt i FNs sikkerhetsråd den 25. april med bakgrunn i at situasjonen i Mali var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

De siste årene har en separatistbevegelse som representerer Tuareg-folket, MNLA-geriljaen, kjempet for å løsrive den nordlige delen av Mali. I mars 2012 begikk en gruppe offiserer statskupp mot president Touré med hans angivelig manglende støtte til militæret i denne kampen som begrunnelse. 

Resutatet ble imidlertid at MNLA sammen med islamistgruppen Ansar Dine like etter gjennomførte løsrivelsen av Nord-Mali og erklærte opprettelsen av Den islamske staten Azawad. Ansar Dine kastet imidlertid snart ut MNLA og allierte seg med MUJAO istedenfor - en utbrytergruppe fra Al-Qaidas afrikanske gren, AQIM. Sammen erklærte de i juli samme år å kontrollere alle større byer i Nord-Mali.

Den tidligere kolonimakten Frankrike fulgte opp med en erklæring om å intervenere  militært, en beslutning som altså senere ble fulgt opp av FN.

Hva så med Norge?

Norge har besluttet å støtte FN-operasjonen med stabsoffiserer til operasjonens hovedkvarter. Inkludert støttepersonel og fem politirådgivere utgjør den norske kontingenten 25 personer.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen uttaler til Dagbladet at operasjonen “viktig for å hindre at internasjonale terrorister og organisert grenseoverskridende kriminalitet får fotfeste i Mali.”

Hun sikter nok da spesielt til gisselaksjonen i In Aménas i Algerie i januar 2013 der 37 utenlandske oljearbeidere, deriblant fem nordmenn, ble drept i en aksjon ledet av en av AQIM-grunnleggerne, Mokhtar Belmokhtar. 

Utenriksminister Espen Barth Eide uttaler i samme artikkel at ”svake stater og porøse grenser har bidratt til en framvekst av ekstremistiske organisasjoner. Dette har svekket sikkerheten i Sahel-regionen over tid.”

Men hvorfor skjer dette nå?

“Svake stater” kan nok brukes til å forklare mye av verdens elendighet. Men “svakhet” er et relativt begrep; en kan være sterk og svak på samme tid overfor ulike motstandere. Saken her er at det ikke er statene som har blitt svekket, men de “ekstremistiske organisasjonene” som har styrket seg.

På kokaintrafikk.

Som britiske The Telegraph skriver: “Det er takket være trans-Sahara kokainhandel at islamistiske grupper som Al –Qaida har blitt en maktfaktor i regionen”. Og det er grunner til å tro at kuppet i Mali i realiteten dreide seg kontroll over narkokorridorene, slik kuppet i Sierra Leone tidligere på året var det.

Som den amerikanske ambassaden i Mali skrev hjem til Washington i 2009 om den senere styrtede statssjefen:

“Many also suspect Toure of involvement in northern Mali's rampant drug and gun trade.” 

Ettersom kokainkonsumet har falt jevnt i USA de siste par tiårene, har kokainkartellene satset stadig sterkere på å bygge opp et nytt stort marked i Europa. En av de viktigste smuglerrutene går gjennom Afrika. Transportene ankommer i skip eller fly til landene på Elfenbenskysten, og det meste fortsetter landeveien gjennom Sahara til Middelhavskysten, hvorfra det skipes over til de europeiske landene.

I dag antar man at opptil 25% av kokainet som ankommer Europa, har passert gjennom Afrika. Det tilsvarer i så fall kokain til en gateverdi på rundt 50 milliarder kroner, og det estimeres at de afrikanske trafikantene sitter igjen med vel 8 av disse milliardene i fortjeneste. Et beløp som er flere ganger større en statsbudsjettet i mange land i denne delen av verden.

Narko-jihad

Som i Colombia der de marxistiske geriljagruppene ELN og FARC er viktige aktører i kokainproduksjonen, er det også i Afrika andre grupper enn ren narkomafia som kontrollerer trafikken. Spesielt har kokaintrafikken gjennom Afrika finansiert islamistiske grupper etter at internasjonale tiltak mot finansiering av terrorvirksomhet det siste tiåret har gjort det stadig vanskeligere for dem å motta donasjoner som de tradisjonelt har basert seg på. De viktigste av disse gruppene er Ansar Dine, Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika (Mujao) og Al-Qaida i islamske Maghreb (AQIM).

I den nylig utgitte "Cocaine trafficking in the Caribbean and West Africa in the era of the Mexican cartels" siteres innenriksministeren i Algerie som i 2011 uttalte at "narkotrafikk har blåst nytt liv i AQIM". Og forfatteren fortsetter:

"The role of the illicit drug trade through the Sahel/Sahara desert to North Africa thence to Europe is pivotal to financing the Malian insurgency and the creation of the first geographic space devoted to drug trafficking and Islamic extremism outside of Afghanistan."

Disse gruppene er ikke nødvendigvis aktive i kokainsmuglingen selv, men de beskatter andre aktører for å la karavaner med kokain passere gjennom områdene som de kontrollerer. Ved hjelp av territoriell kontroll kan de dermed fungere som karteller som kontrollerer kokaintrafikken, i likhet med den den paramilitære militsen AUC gjorde i Colombia for et tiår siden. De skyhøye kokaininntektene gjør at gruppene kan anskaffe våpen og hyre stadig nye medlemmer for å utøve en territoriell kontroll som sikrer disse narkoinntektene. 

Denne territorielle kontrollen er dessuten også et ideellt utgangspunkt for en annen lukrativ, illegal geskjeft: kidnapping. Ved å kontrollerer områder og «korridorer» - der de vet at politi og militære ikke vil forstyrre gruppenes aktiviteter – er det også enklere å transportere og å oppbevare kidnappede personer. 

Bakgrunnen for kidnappingene er hovedsaklig å få utbetalt løsepenger – å være i kokainbusiness betyr at man til enhver tid må maksimere inntektene. Hvis ikke vil en annen aktør gjøre det, og da mister en selv livet. 

Men kidnappingene kan også være et instrument for å få gjennomslag for mer politiske krav. AQIM har det siste tiåret utført 10 gruppekidnappinger av vestlige turister eller personer som har arbeidet for europeiske selskaper i regionen, og antas å ha mottatt en halv milliard kroner i løsepenger for disse. De siste årene har for eksempel alle AQIMs kidnappingsofre blitt transportert til Nord-Mali som er blitt organisasjonens operasjonsbase.

Så, nei,

Det er ikke “svake stater og porøse grenser som har bidratt til fremveksten av ekstremistiske organisasjoner” i denne delen av Afrika. Men dette er riktignok årsaken til - eller en forutsetning for - at kokaintrafikantene velger å bruke Afrika-ruten: her rekker kokainmilliardene langt for å kjøpe politikere, offiserer i militæret, tollfunksjonærer, og ikke minst egne paramilitære hærer som kan utøve territoriell kontroll ettersom den opprinnelige statsmakten fortrenges. 

Hva så?

Konsekvensene av denne utviklingen er mange. Av tilsynelatende mindre viktighet, fra et europeisk synspunkt, er at utviklingen vil rasere det disse svært fattige statene måtte ha klart å bygge opp av institusjoner. Noe som vil hindre utvikling og dermed forverre situasjonen ytterligere. 

Videre vet man at antallet kokainavhengige i disse landene øker kraftig. Tjenestene narkotrafikantene kjøper lokalt, betales vanligvis i kokain, og dette forvandles enkelt til det ekstremt farlige stoffet crack før det selges videre på lokale markeder. UNODC anslår at det allerede er mellom 1,5 og 2,5 millioner avhengige i regionen.

Etableringen av Vest-Afrika som en narkohub, i utgangspunktet for kokain, fører også til at andre narkotikastrømmer trekkes til regionen. Al-Qaida-tilknyttede Boko Haram i Nigeria, som også er til stede i Nord-Mali, står nå for heroinimporten fra Afghanistan til Vest-Afrika. Herfra går stoffet videre til Europa – men også videre til Amerika; på det viset får man brukt de eksisterende kokainkorridorene til Afrika, i motsatt retning. Stordriftsfordeler. Et eksempel av mange på hvordan kokainet brøyter vei for en serie andre kriminelle aktiviteter. Tilsvarende er det de senere årene funnet flere metamfetaminlaboratorier i regionen, og en antar at Asia så langt er hoveddestinasjonen for denne produksjonen.   

For Europas del begynte vi å merke effektene av den tiltagende narkoinduserte terrorismen i gisselaksjonen i januar, det er grunn til å tro at våpnene som drepte de fem nordmennene er finansiert av norske og europeiske kokainbrukere.

Men konsekvensen av at disse statene, som allerede produserer titusenvis av flyktninger som setter livet på spill for å komme seg over havet til Europa, skulle kollapse totalt, er vanskelig å overskue. Man ønsker ikke engang å tenke tanken.

Og hva nå?
En god start kunne vært at media i Norge i det minste gjorde publikum oppmerksom på denne sammenhengen. Slik at vi i alle fall kan forholde oss til det faktum at akkurat idet vi klarer å karre oss ut av den håpløse narkokrigen i Afghanistan – som vi også trodde handlet kun om islamisme - så er vi på full fart inn i den neste. I vår egen bakgård.

I neste omgang kan vi gjøre oss noen refleksjoner om hvordan vi med andre midler enn de militære kan forebygge en eskalering av krisen i Vest-Afrika.

Slik sheriffen i No Country for old Men gjorde seg noen tanker da han fikk narkovolden fra Mexico veltende over grensen og inn i sitt fredfulle county:

“You can’t have a dope business without dopers. A lot of them are well dressed and holding down goodpayin’ jobs too.”  

Titusener kidnappes i Mexico. Hvor mange av dem arbeider i konsentrasjonsleire?

20 000 migranter kidnappes i Mexico årlig. I tillegg har 26 000 meksikanere blitt kidnappet i løpet av de siste seks årene.

Hvor mange av disse holdes som slaver av kartellene?

Det vet man jo ikke.

Men advokat i den meksikanske menneskerettighetsorganisasjonen Fundem, som arbeider for de “forsvunne” og deres familier i landet, anslår at en tredjedel av de kidnappede arbeider som slaver for kartellene.

Også biskop José Raúl Vera López, vinner av Raftoprisen 2010, uttaler i et intervju med La Jornada, at det er indikasjoner på at de kidnappede lever i en form for konsentrasjonsleire.


Arbeidet består i pakking av narkotikaforsendelser, arbeid på metamfetaminlaboratorier, på cannabisplantasjer, graving av tunneler under grensen mot USA, smugling over den samme grensen, drap og ran. I tillegg utnyttes de kidnappede kvinnene som sexslaver, og det er også rapporter om at det mest brutale kartellet, Los Zetas, har benyttet kidnappede migranter som gladiatorer som har måttet utkjempe kamper på liv og død til kartellmedlemmenes forlystelse.

At mange kidnappede blir holdt som slaver har lenge vært kjent, men nyheten om dette omfanget – en tredjedel – har blitt møtt med vantro blant enkelte eksperter på situasjonen i Mexico. Det blir fremholdt at kartellene med sine enorme inntekter er i stand til å betale for arbeidskraften.

Det er nok så, men to forhold taler likevel for at dette kan være tilfelle:

For det første er et helt grunnleggende behov i narkotrafikantenes verden å tjene mer enn konkurrentene. Dette handler om liv og død; hvis konkurrentene har kraftigere våpenarsenal, eller om de har vært i stand til å “kjøpe” flere offentlige tjenestemenn (politikere, politisjefer, offiserer i militæret etc), vil en selv bli utslettet – ikke bare tjene litt mindre. Absolutt maksimering av inntektene er en livsnødvendighet.
Dernest er det selvsagt ikke ønskelig å utføre denne type arbeid med arbeidskraft leid inn på et åpent marked. De ansatte vil da ha informasjon om kartellets virksomhet som kan komme myndighetene eller konkurrerende karteller i hende. Det vil være langt sikrere å operere med slaver som kan henrettes etterhvert.

Fra 2007 til 2011 ble det avdekket 330 massegraver i landet med tilsammen 1230 henrettede personer. Mange frykter at dette bare er toppen av isfjellet, og at de mange tusen savnede migrantene har lidd samme skjebne.