Irske Michaella og skotske Melissa ble tatt på flyplassen i Lima med 11 kg kokain i bagasjen. Gateverdien av dette partiet er på omlag 50 milloner kroner i utblandet tilstand.
Jentenes forklaring hørtes tynn ut: De var blitt kidnappet på Ibiza og tvunget
til å utføre smuglingen.
Man ville
tro at det i løpet av flyturen til Peru skulle være mulig å be om hjelp fra
politi og sikkerhetsvakter på flyplassene.
Men i
kokainbransjen har ikke nødvendigvis begrepene samme innhold som i dagligtalen.
I
latinamerikanske storbyer blir små barn stadig oftere brukt som kurerer for forgjengene for å frakte stoff mellom bydeler. De blir sjeldnere stanset av
politiet, og selv om de skulle bli det, risikerer de ikke tiltale. Det er ikke
nødvendig for eierne av stoffet å fotfølge dem med våpen; skulle barna unnlate
å levere på riktig sted til riktig tid, er straffen døden. Til dette har
narkobransjen sine spesialister, los sicarios
(profesjonelle drapsmenn).
I andre
tilfeller er barna allerede stoffavhengige, og utfører hva de enn måtte bli
bedt om mot å få daglige rasjoner kokain (paco/perico). Narkoleverandørene har
derfor som strategi å dele ut stoff gratis til barn i bydelene der de opererer
for på denne måten å rekruttere dem til å utføre jobbene de ikke tør ta selv.
Barna går
altså fritt på gaten, men er kidnappet likefullt.
Det er også
kjent at titusenvis av fattige migranter blir kidnappet av kokainkartellene i Mexico, og mange av disse blir brukt som “muldyr” for å frakte mindre partier
med narkotika over grensen til USA eller også internt i Mexico. I de tilfellene
kidnappede personer benyttes til slike oppdrag, er det fordi kartellene kjenner
ofrenes familier og kan hevne seg på disse hvis ikke partiet blir levert som
avtalt. Det har vært eksempler på at kidnappede personer som arbeider som
slaver for kokainleverandørene, og som har klart å rømme, har sett seg nødt til
å returnere til savearbeidet etter at kartellene har begynt å henrette deres
familiemedlemmer.
Så i
narkobransjen kan man være kidnappet uten å være bakbundet eller ha en revolver
rettet mot hodet.
Den
internasjonale kokainsmuglingen som utføres av såkalte “muldyr”, ved å gjemmekokain i bagasjen eller i kroppens hulrom, er en av de vanligste formene for
kokainsmugling fra Sør-Amerika til Europa. Tradisjonelt har det vært fattige
latinamerikanske jenter som har blitt lokket til å utføre slik smugling – omlag
12 000 colombianske yngre kvinner sitter til enhver tid fengslet i USA eller
Europa etter å ha blitt tatt i tollen som "mulas". Men de senere årene har det blitt stadig vanligere
med europeiske muldyr. Bakgrunnen er hovedsaklig at disse i mindre
grad blir utsatt for kontroller på flyplassene, men også de økonomiske
krisetidene og arbeidsløsheten blant ungdom i Europa, som gjør at mange i
desperasjon prøver kokainsmugling.
Hva som
er situasjonen i saken til Michaella og Melissa vil forhåpentligvis bli avklart
i den forestående rettssaken (som riktignok kan være tre år unna i følge peruanske
kilder). Det som imidlertid er klart er at disse har tilbrakt de siste månedene
som sommerhjelper på klubbene på Ibiza.
Narkotika,
som er avkriminalisert i Spania, flyter fritt på “Den hvite øyen” i Middelhavet.
En kilde i det spanske politiet bekrefter til The Times betydningen av “dop-turismen”:
“Det er en reell frykt blant myndighetene at om narkomarkedet på øyen ble
stengt ned, ville hele stedet kollapse.”
Mens
coctails koster sine €20 på klubbene får man “en pille”
samme sted til €5. Og særlig er “coke” populært, et gram kokain koster rundt €30, godt under halvparten av prisen i de nordeuropeiske landene.
Grunnen
til den lave prisen på kokain er Spanias funksjon som brohode for den
transatlantiske kokaintrafikken, blant annet for den betydelige delen somankommer via Afrika opp igjennom Sahara og derfra med båt over Middelhavet. Men
de lave prisene har nok også den effekten å presse leverandørene, spesielt
mindre dealere, til å source stoff direkte fra produsentene i Andes-fjellene.
Slik som i denne saken.
Muldyrene
som gjør slike smuglerreiser kan få noen titusener i betaling, men det er
likevel ikke mange som risikerer å tilbringe ti år eller mer i et
latinamerikansk fangehull for en slik sum.
Det
hjelper da å ha andre måter å overtale potensielle muldyr på. Som lovnader om stoff
til avhengige kunder. Eller enda bedre: oppgjør av narkogjeld.
Scottish Express har avdekket at Melissa Reid ble en flittig dopbruker på Ibiza, og også
endte opp med kjente kriminelle i omgangskretsen. Irske Independent har på sin
side avslørt at Michaella hadde en narkogjeld på €4000 til dealeren sin, og at dette skal være
grunnen til at hun ble presset til å gjennomføre smuglerforsøket.
En bekjent av henne på øyen
bekrefter at det er vanlig at de som arbeider der også bruker stoff. Og at
80-90% av disse også selger stoff til turister for å spe på inntektene fra
arbeidet i klubbene.
Den
spanske eieren av baren Amsterdam, der Michaella arbeidet en periode, sier rett
ut til The Guardian at narkotikaen ødelegger øyen. “Ibiza
ødelegger unge mennesker. Det er paradis, men det er også helvete”
Det kan nok jentene skrive under på fra fengselet i Peru.
