I forbindelse med at
kokainbaronen alias 'El Loco' Barrera ble pågrepet i Venezuela i dag, bringer vi denne klassiske teksten av Héctor Rincón om formålsløsheten ved nesten alt.
Det som imdlertid aldri vil være formålsløst, får vi tillegge, er å arbeide med sosial og økonomisk utvikling i de kokainproduserende land, samt å bevisstgjøre konsumentene i de rike land om skadene kokain påfører såvel kropp som samfunn.
Héctor Rincón er en av Colombias mest erfarne pressefolk. Han har blant annet vært journalist i magasinet Cromos og redaktør i dagsavisen El Tiempo og ukesmagasinene Cambio og La Semana.
Han jobber i dag med Colombias ”Hallo i uken”, La Luciérnaga, og var kommentator i det nå nedlagte ukemagasinet Cambio med sin faste spalte "Akk, mitt land". Héctor Rincón er også professor II ved journalistutdanningen ved Universidad de los Andes i Bogotá.
Formålsløsheten ved nesten alt
Det er
formålsløst å ta alias Don Berna, å sette alias Don Diego i et flytende
fengsel, å rive opp nettverket til alias Macaco, å fortsette å lete
etter alias Don Profe, å høre vitneutsagnene til alias El Iguano, å
prøve å få alias La Tetona til å motsi seg selv, å atter en gang høre
den skingrende stemmen til alias Ernesto Báez; det er formålsløst alt
dette, og det er formålsløst å flytte alias Gordolindo slik det var
formålsløst å ta ned alias El Patrón (Pablo Escobar, overs.anm.) på
taket den gangen og slik det er formålsløst å ha sendt alias Rasguño ut
av landet og formålsløst å ha drept alias El Negro Acacio, hvis det nå
var slik at han ble drept der ute i den jungelen med det navnet jeg har
glemt.
Alt dette er formålsløst. Det er formålsløst, fordi, som
alias Chupeta sa det da han ble tatt i San Pablo, politiet brukte all
den tiden på å fange ham mens det var fire eller fem andre chupetas som
posisjonerte seg for å overta tronen som ble ledig; det vil alltid være
en til og en annen og enda en annen akkurat som de russiske
matryoshka-dukker, men ikke så skjulte som matryoshkaene fordi de nye
generasjonene er bedre bevæpnet og de er mer brutale, selv om skjebnen
som de som forlater bransjen lider, er vel så skremmende som den Escobar
led, vel så klaustrofobisk som den Montoya led, vel så usikker som den
Castaño led, vel så patetisk som den Abadia led.
Escobars endelikt
kunne ikke vært mer tragisk og få liv er mer idiotiske enn denne
mafiabossens. Et hav av dollar å bruke på latterlige eksentrisiteter for
noen ambisiøse barbier for noen umettelige bøller. Og pang: ikke noe
igjen av noe for ettertiden bortsett fra det dårlige ettermælet og en
stadig mer forfallen grav i Colombia og noen eiendeler av hvilke ingen
er bevart bortsett fra floker og familiekonflikter og fengslede
desperados som heter eller het alias El Arete, alias Mugre, alias
Pasarela, alias Popeye, alias La Perra, slik de nå heter alias Rogelio,
alias La Chancha, alias Chivoloco, alias Camisarara.
Men ikke
engang El Patróns skjebne der han døde som en hund på taket, ei heller
alias Chupetas drag queen-utgang har fått de mange divisjoner lenger
nede i systemet til å avstå fra å ville ha sitt stykke av kaken som er
der. Som fortsatt er der. At alias Don Diego måtte ha falt slik som man
sier verdens største narkotikasmugler falt, skjult i et buskas i bare
underbuksene klokken fem om morgenen, ikke engang denne dårlige vitsen
gjør at de mister appetitten de som venter med maskinpistolen i hånd på å
innta en plass blant de harde, selv om de skulle bli tatt på et slikt
nedverdigende sett og skulle få denne vonde halte foten som alias Don
Diego slepte etter seg, en halting som overasket alle, alle inkludert
generalene i hæren som ikke visste at historiens mest ettersøkte
mafiaboss hadde en stiv fot. Kan du tro det?
Alt er formålsløst.
Og Plan Colombia med sine 5000 millioner dollar over de siste fem år er
formålsløst selv om Washingtons i sin stahet, som var det en skrekkfilm,
insisterer på at det er en suksess og at alt har avtatt i dette terror-
og narkotikalandet. At kidnappingene har avtatt, javeeel. At antall
mord har gått ned, javeeel. Men alt fortsetter å reprodusere seg som
amøber, med en hastighet som amøber, fordi det hver dag er flere
alias’er, hver dag mer narkotikasmugling, og hvis beslagene øker så er
det ikke på grunn av effektiviteten til narkotikapolitiet som i dag til
og med oppdager forheksede undervannsbåter på havbunnen, men fordi det
er så mange, mange alias’er i denne bransjen, som blir tatt og blir tatt
igjen og igjen. Akk, så slitsomt.
Men det mest formålsløse i all
denne formålsløsheten som vi har holdt på med i århundrer, for det er
århundrer, er at alle disse alias’er ikke lar oss puste og ikke lar oss
fokusere på det som virkelig er viktig. Økonomien, sier jeg.
Utdanningen, vitenskapen, sier jeg. Nei. Nåtiden befolket av alias’er,
og den massive informasjon vi mottar om den komiske forflyttingen av
alias Don Berna istedenfor alias Don Diego mens alias Macaco ble brakt
til et sted som, hvem vet, var tiltenkt en av de andre alias’ene. En
formålsløs komedie basert på en formålsløs historie.