Venezuelanske grensebyer styres av kolombiansk kokainmafia

Krisen mellom Colombia og Venezuela

Hugo Chávez annonserte i dag på en pressekonferanse sammen med - av alle - Diego Maradona fullt brudd med Colombia og ga kolombianske diplomater i landet 72 timer på å forlate landet. Bakgrunnen var Colombias president Alvaro Uribes påstander i forrige uke om at ledere for den kolombianske FARC-geriljaen holder til geriljaleire i landet - med venzuelanske myndigheters stilltiende aksept (se video fra Google Earth som zoomer inn på leirene her).

Det har lenge vært et spent forhold mellom de to landenes omstridte presidenter og situasjonen nådde et foreløpig klimaks i fjor da Venezuela innførte en boikott av kolombianske produkter som følge av Colombias vedtak om å la USA bruke militærbaser i landet (les mer...).

Alvaro Uribe prøvde å få gjennom en grunnlovsendring for å kunne bli gjenvalgt til en tredje presidentperiode, men Colombias kontitusjonsdomstol satte ned foten for dette lovforslaget i februar. I vårens presidentvalg ble Juan Manuel Santos, Uribes tidligere forsvarsminister, valgt med stort flertall og skal innsettes i stillingen den 7. august.

Santos har i mange år vært Chávez sin krasseste kritiker i Colombia, men i ukene etter valget har han lagt seg på en mer forsonlig, diplomatisk linje overfor Venezuela. Blant annet har han innbudt Chávez til innsettingsseremonien, noe Chávez tilsynelatende vurderte å akseptere. Og han har utpekt tidligere ambassadør i Caracas, den Uribe-kritiske María Ángela Holguín, til utenriksminister i sin regjering.

Etter at Alvaro Uribe lanserte anklagene i forrige uke, har han møtt motbør i Colombia for å forårsake en diplomatisk krise helt på tampen av sin regjeringsperiode. Også fra Uribes politiske fløy er reaksjonene skarpe. Alfredo Rangel som gjerne regnes som hjernen bak Uribes seguridad democrática-politikk og anses å høre til godt ute på høyresiden, skriver i en kommentar i ukemagasinet Semana at Uribe sine påstander er gammelt nytt. Det er veldokumentert i kolombianske medier at geriljalederne har leire i Venezuela, og påtroppende president Santos vet mer om dette enn noen siden han var forsvarsminister frem til 2009. Rangel peker på at mens Uribe først krever sikkerhet langs grensen for så å normalisere forholdet til Venezuela, ser Santos det motsatt; Santos er pragmatikeren mens Uribe er emosjonell og ideologisk. Derfor, i følge Rangel, skaper Uribe nå denne krisen for å vise at hans strategi som går ut på konfrontasjon, er den eneste mulige.

Kommentatoren María Isabel Rueda i Colombias største avis El Tiempo - høyreorientert og støttespiller for Uribe i hans to regjeringsperioder - viser også i kommentaren "Uribe - Santos' barnepasser" til at informasjonen om gerilaleirene i Venezuela har vært kjent lenge, og at det eneste nye er at en nå kjenner koordinatene. Hun mistenker Uribe for å være i harnisk over Santos nye Venezuela-politikk siden denne kan stille Uribe i et dårlig lys ved at det kan fremstå som om det finnes et annet alternativ til Uribes konfrontasjonspolitikk - som har kostet den kolombianske eksportindustrien stort. Hun avslutter ”Det vil være vanskelig for Uribe å overbevise oss om at han med all denne ny-gamle informasjonen ikke forsøkte å blande seg inn i sin etterfølgers politikk. Han oppnådde å sabotere Chávez’ tilstedeværelse ved innsettelsen”.

Så hva er egentlig situasjonen i grensetraktene mellom Colombia og Venezuela?

Etersom kokainkonsumet har blitt tredoblet i Europa det siste tiåret, har Venezuela blitt det viktigste transittlandet for den drøye halvpart av verdensproduksjonen av kokain som finner sted i Colombia (Peru og Bolivia står for resten). Hovedruten til USA går fra Colombias øde Stillehavskyst til Mexico, mens ruten til Europa går over den nær like øde grensen mot Venezuela. Som figurene under viser, hadde over halvparten av alle maritime kokainbeslag med destinasjon Europa lagt ut fra en havn i Venezuela, og tendensen i antall kokainflygninger med destinasjon USA er også tydelig i grafikken under fra npr.org.

I følge det amerikanske narkotikapolitiet DEA, kontrollerer FARC 50% av verdens kokadyrking, og de integrerer seg stadig lenger nedstrøms i verdikjeden. Når en i tillegg vet at geriljaorganisasjonen er presset kraftig på defensiven, dvs ut i jungelen, etter 10 år med USA-finansierte Plan Colombia, ville det vært oppsiktsvekkende om FARC ikke skulle være representert på begge sider av grensen i de enorme, uveisomme og sparsomt befolkede grensetraktene mellom Colombia og Venezuela. En "grense" som strengt tatt ikke eksisterer, som en kommentator nylig sa det.

Og det er ikke bare geriljaen som dominerer her. De nye narko-paramilitære gruppene som i Colombia omtales som Bacrim (Bandas Criminales Emergentes) er også godt representert i disse grensområdene – som for eksempel Erpac som dominerer trafikken på Guaviare-elven i Los Llanos.

De svenske forfatterne Lasse Wierup og Erik de la Reguera ga i år ut boken "Kokain. Drogen som fick medelklassen att börja knarka och länder att falla samman". Her forteller de om hvordan de tok seg over til San Antonio i Venezuela fra den kolombianske grensebyen Cúcuta (egen oversettelse fra svensk):

Men når vi passerer Simón Bolívar-broen i oktober 2009 spør ingen om våre pass, ingen på noen av sidene. Ingen kontrollerer våre vesker eller ber oss fylle ut tolldeklarasjon. Ingen lurer heller på hva vi skal gjøre i Venezuela. Vi kan uforstyrret vandre inn i grensebyen San Amtonio på den venezuelanske siden. Det samme gjelder stort sett alle som passerer grensen denne dagen. I en prestebolig i sentrum får vi forklaringen.

- Alle er bestukket: lokalpolitiet, det føderale politiet, tollvesenet, nasjonalarden. Alle tar i mot penger fra kartellene eller de illegale væpnede gruppene [...]. Her finnes alle grupper du kan tenke deg. Paramilitære, FARC, ELN, en liten venezuelansk venstregerilja med navn Fuerzas Bolivarianas de Liberación (Boliviansk Frihetsstyrke), og så de gamle, vanlige kriminelle gruppene. [...].

Men vent nå. Sier han paramilitære?

- Ja, i San Antonio og en del andre samfunn er det de kolombianske paramilitære som har hatt kontrollen siden 2001. De har etablert "celler" i nesten hver eneste boligområde og krever inn skatter av befolkningen. [...]

Også FARC og ELN finnes på den venezuelanske siden av grensen.

- ELN kontrollerer blant annet grensebyen Delicias, FARC på sin side smugler kokain via en rute som går via Novieros, Rubio, San Cristóbal og videre nordover mot Caracas. Geriljaene gjør som de paramilitære: de krever inn skatter av befolkningen.

Og situasjonen i Venezuela forverres år for år. Tidligere Drug Czar i Venezuela, Mildrer Camero uttaler til NPR:

"There is no political commitment. Why? Because they're not interested because they're getting rich. Now the situation in Venezuela is grave, grave, grave. At some moment we're going to collapse."

De siterer videre storsmugleren Luis Hernando Gómez som uttalte til kolombiansk politi før han ble utlevert til USA, at Venezuela var et "tempel" for narkotikasmugling og at "Venezuelans have no idea how bad it is going to get"

FNs kontor for narkotika og kriminalitet, UNODC, gir i årets rapport en indikasjon: Antallet kidnappinger i Venezuela har økt kraftig, og særlig i grensetraktene mot Colombia. Og grafen over antall drap i landet de siste 10-12 årene taler for seg.