Nükak-makú folket levde ubemerket som nomader i kolombiansk Amazonas i tusener av år. Selv om nybyggere i jungelen hadde snakket om deres eksistens siden femtitallet, var det først i april 1988 de fikk de kontakt med den moderne verden, da en gruppe kvinner og barn kom inn til landsbyen Calamar. På dette tidspunktet antar en at nükak makú-folket besto av 2000 mennesker. I løpet av det kommende tiåret døde mellom 1000 og 1300 av disse, hovedsaklig som følge av influensa, tuberkolose og andre sykdommer de aldri hadde vært eksponert for.
Utover på nittitallet levde antropologer fra Universidad Javeriana sammen med dem i jungelen, og kunne dokumentere at begrepet nomader var nyansert. Nükak-makú-folket reise ikke rundt på måfå, men hadde faste ruter og visste hvor lenge de kunne oppholde seg på ett sted og høste av dyre- og plantelivet, før de måtte reise videre. De påvise også en kompleks idéverden med parallelle verdener: et dyr som drikker vann i en sølepytt er egentlig en speiling av et meneske som drikker juice fra en kokosnøtt – og fra en annen verden er dette juicedrikkende menesket dyret som drikker vann.
Kolombianske myndigheter opprettet et reservat for dem ut på nittitallet, men både kvegdrift som trengte innover i jungelen, og ikke minst kokadyrking som ble styrt av væpnede kokainfinansierte bander, gjorde at de fleste, vel 400, av de tidligere nomadene flyttet inn til den nærmeste byen, San José de Guaviare, der de fremdeles bor i stor fattigdom. I jungelen bor fremdeles et hundretalls nükak-makú som får tillatelse av kokainbandene til å oppholde seg der, mot at de aksepterer kokadyrkingen i området, og mot at de bidrar med arbeidskraft til kokaplukkingen, som såkalte raspachines. Situasjonen virker håpløs; i 2006 tok deres leder Mao-Be selvmord med barbasca, giften de alltid har brukt til fiske.
Det eneste de gjenværende i jungelen får av «hjelp» fra myndighetene, er det de kaller «fly som passerer der oppe og slipper ut vann» - sprøyting av kokamarker med plantegift, som fører til ytterligere alvorlige sykdommer blant de sårbare indianerne. Men mye tyder på at lidelsen snart vil ta slutt, snart er det stolte Nükak-makú-folket utryddet.
Kilde: El Tiempo
