Da de uniformerte kom inn på skolen hennes ble livet ble livet til mange av hennes venninner endret for alltid. Violeta, som er i ferd med å avslutte videregående og nå snart er myndig, føler ikke lenger frykt. Hun har fryktløst klippet håret kort, som en av svært få i dette området, og har bestemt seg for å fortelle ting med den besluttsomhet som preger en - som i møtet med all volden hun har opplevd og sett - ikke lar seg knekke av noe.
- Hvor lenge har du bodd i Nariño?
- I seks år
- Hvordan var det der du vokste opp?
- Det var en liten landsby, og, hva skal jeg si... farlig. Besøkende og fremmede blir forhørt av «den ulovlige ordensmakten». Noen ganger blir de drept.
- Hvordan var det å være med din far?
- Jeg likte å dra med ham ut på jordene. Det gjorde meg ikke noe å stå opp klokken 5 for å dra ut med ham før jeg gikk på skolen. Han ga meg et føll, lite og hvitt. Han tok meg aldri med til kokaplantene han hadde, det bekymret ham at flyene sprøytet plantegift over dem. Da jeg var åtte år lærte han meg å lage mat.
- Hva lekte du med?
- På den tiden hadde Pappa penger, han kjøpte en sykkel til meg, og baller. Han kom alltid med en eller annen småting til meg.
- Hadde du venner?
- Ja. På den tiden var den som hadde en radio, rik. Vi hadde til og med et TV-apparat, så mine venner likte å komme over til oss for å se programmene.
- Når endret ting seg?
- Pappa fikk etterhvert en liten kiosk der han solgte sukkertøy. Han måtte betale skatt til geriljaen. Han sa at for å leve i sikkerhet, måtte man betale dem den dagen de bestemte. Så kom de paramilitære, og med dem kamper.Skuddvekslingene var så kraftige at jeg trodde huset skulle falle sammen, et hus til en verdi av 80 millioner pesos som Pappa hadde etterlatt oss. Nå er det knapt verdt 10 millioner, for området er så farlig. Så tok de paramilitære huset vårt, og vi måtte reise vår vei.
- Hvorfor sier du at «Pappa etterlot dere»...? Hva skjedde med ham?
- Det var vondt. En dag kunne ikke Pappa betale de geriljaen krevde, så de bandt ham til et tre og siktet på ham med våpen. Jeg var bare 9 år, men jeg holdt fast i beltet til Pappa og sa til geriljesjefen at hvis de ville drepe ham, måtte de drepe meg og. Og jeg spurte ham om han hadde tenkt å forsørge familien min, slik Pappa gjorde.
- Hvordan kunne du være så modig?
- Jeg tror jeg var sterk for Pappa hadde lært meg at det måtte jeg være, selv om jeg var jente.
- Hva skjedde med den far?
- Han fikk en stygg, stygg, stygg død. De drepte ham i en bil, vi et ikke om de bandt ham og så satte fyr på ham. Vi vet ikke om han levde da de brente ham.
- Hvordan ble livet ditt etter dette?
- Jeg fortsatte på skolen, og bodde med min mor og mine søstre på et annet sted. Jeg fant meg ikke helt til rette i landsbyen for jeg savnet landsbygda.
- Hvordan var det å gå fra å være en jente til en ung kvinne under slike omstendigheter?
- Jeg spilte ikke lenger fotball, jeg var mer interessert i guttene. Men der kunne man ikke forelske seg. En gang kom det uniformerte menn som ikke var fra militæret (altså paramilitære, overs.anm.) og brøt inn i undervisningen på skolen. De kom inn i klasserommet og leste opp en liste over jenter som måtte reise fra landsbyen, eller slutte å date politimenn, hvis de ønsket å beholde livet.
- Gjorde de alvor av disse truslene?
- Det var jenter som ble funnet drept, de som hadde politimenn som kjærester. De overvåket dem og brydde seg ikke om at det var jenter: de torturerte dem, voldtok dem og slengte dem fra seg.
- Kjente du noen av dem selv?
- En jente som ikke respekterte disse reglene ble funnet ved kirkegården, det vil si nå blir kistene begravet utenfor kirkegården så mange bomber som har falt her... De sa hun hadde fått øynene stukket ut og tungen skåret over. Også fingrene, ørene og brystene var skåret av.
- Var vold mot kvinner vanlig?
- Ja, en dag fant min mor og jeg en annen kvinne som blødde fra ansiktet, og som sa at hun ikke ønsker å dø. Jeg vet ikke hvor vi fikk kreftene fra, men vi bar henne til sykehuset. De hadde slått henne slik at alle ribbeina var knust. Jeg hadde venninner i 11. klasse som måtte dra fra landsbyen, for de skulle drepe dem. I følge det andre sier, endte mange av dem som prostituerte på bordeller.
- Hvordan fikk man kjærester?
- Man kunne ikke involvere seg med noen, heller kke med sivile, for de var gjerne milicianos (urban gerilja, overs.anm.), man kunne ikke vite...
- Og nå når du ikke lenger er i det området, hva ønsker du å gjøre?
- Jeg hadde tenkt å studere hudpleie, men nå når de ikke lenger stiller krav om en viss høyde for å bli politi, tenker jeg på å bli det. Mødrene her i landsbyene bruker ikke prevensjon, og her er masse barn. Jeg vil gjerne arbeide for at disse blir repektert.
