Archives

Kokainprosjekt mottok UD-støtte

I den pågående narkotikadebatten i Norge er kokain - et stoff som har grufulle konsekvenser over hele verden - så godt som fraværende.

Cocaine.no har mottatt støtte fra UD til en studiereise for å studere kokainkonsumet og hvordan det arbeides med å forebygge dette i ulike europeiske land. Nå er vi kommet til landet som sammen med Storbritannia, har det alvorligste kokainproblemet i Europa, Spania. Her skal vi de neste dagene ha møter med spanske myndigheter og ulike organisasjoner, både for å få del i deres erfaringer, og også for å presentere Cocaine.no som vekker oppmerksomhet internasjonalt for å være et annerledes forebyggingsinitiativ.


Se ny spansk studie av kokainutløste hjerteinfarkt og hjerneslag blant unge voksne her.


Bildet over er fra kampanjen Latin American Roulette som Cocaine.no vil lansere senere i år.

Bonden Diego Delgado (22) myrdet av narkoparamilitære


Diego Delgado (22) ble drept av en gruppe narkoparamilitære i Nariño, Colombia på søndag.


I følge ukemagasinet Semana var landarbeideren i landsbyen sammen med moren og den eldre broren den dagen. Mens moren handlet varer, spilte han og brorern billiard og drakk en del øl.

Da en gruppe på 20 paramilitære plutselig kom inn i landsbyen fikk den berusede Diego panikk og la på sprang. Broren prøvde å få ham fra det, men lyktes ikke. De paramilitære tok ham igjen og tok ham med til torget der hele landsbyen, moren og brorern inkludert, ble tvunget til å se på at Diego ble slått og siden myrdet.

Diego ble begravet i Pasto to dager senere. I begravelsen deltok hans tre brødre, hans mor og noen venner. Faren var ikke tilstede, han var blitt myrdet av de paramilitære fire år tidligere.

'via Blog this'

Hennes far var kokabonde og ble brent levende siden han ikke klarte å betale "skatt"

Vi har oversatt et gripende intervju El Tiempo (20.03.2012) har gjort med en ung jente i Nariño-provinsen der koainbander kjemper om kontrollen over transportruter:

Da de uniformerte kom inn på skolen hennes ble livet ble livet til mange av hennes venninner endret for alltid. Violeta, som er i ferd med å avslutte videregående og nå snart er myndig, føler ikke lenger frykt. Hun har fryktløst klippet håret kort, som en av svært få i dette området, og har bestemt seg for å fortelle ting med den besluttsomhet som preger en - som i møtet med all volden hun har opplevd og sett - ikke lar seg knekke av noe.

- Hvor lenge har du bodd i Nariño?

- I seks år


- Hvordan var det der du vokste opp?

- Det var en liten landsby, og, hva skal jeg si... farlig. Besøkende og fremmede blir forhørt av «den ulovlige ordensmakten». Noen ganger blir de drept.


- Hvordan var det å være med din far?

- Jeg likte å dra med ham ut på jordene. Det gjorde meg ikke noe å stå opp klokken 5 for å dra ut med ham før jeg gikk på skolen. Han ga meg et føll, lite og hvitt. Han tok meg aldri med til kokaplantene han hadde, det bekymret ham at flyene sprøytet plantegift over dem. Da jeg var åtte år lærte han meg å lage mat.


- Hva lekte du med?

- På den tiden hadde Pappa penger, han kjøpte en sykkel til meg, og baller. Han kom alltid med en eller annen småting til meg.


- Hadde du venner?

- Ja. På den tiden var den som hadde en radio, rik. Vi hadde til og med et TV-apparat, så mine venner likte å komme over til oss for å se programmene.


- Når endret ting seg?

- Pappa fikk etterhvert en liten kiosk der han solgte sukkertøy. Han måtte betale skatt til geriljaen. Han sa at for å leve i sikkerhet, måtte man betale dem den dagen de bestemte. Så kom de paramilitære, og med dem kamper.Skuddvekslingene var så kraftige at jeg trodde huset skulle falle sammen, et hus til en verdi av 80 millioner pesos som Pappa hadde etterlatt oss. Nå er det knapt verdt 10 millioner, for området er så farlig. Så tok de paramilitære huset vårt, og vi måtte reise vår vei.


- Hvorfor sier du at «Pappa etterlot dere»...? Hva skjedde med ham?

- Det var vondt. En dag kunne ikke Pappa betale de geriljaen krevde, så de bandt ham til et tre og siktet på ham med våpen. Jeg var bare 9 år, men jeg holdt fast i beltet til Pappa og sa til geriljesjefen at hvis de ville drepe ham, måtte de drepe meg og. Og jeg spurte ham om han hadde tenkt å forsørge familien min, slik Pappa gjorde.


- Hvordan kunne du være så modig?

- Jeg tror jeg var sterk for Pappa hadde lært meg at det måtte jeg være, selv om jeg var jente.


- Hva skjedde med den far?

- Han fikk en stygg, stygg, stygg død. De drepte ham i en bil, vi et ikke om de bandt ham og så satte fyr på ham. Vi vet ikke om han levde da de brente ham.


- Hvordan ble livet ditt etter dette?

- Jeg fortsatte på skolen, og bodde med min mor og mine søstre på et annet sted. Jeg fant meg ikke helt til rette i landsbyen for jeg savnet landsbygda.


- Hvordan var det å gå fra å være en jente til en ung kvinne under slike omstendigheter?

- Jeg spilte ikke lenger fotball, jeg var mer interessert i guttene. Men der kunne man ikke forelske seg. En gang kom det uniformerte menn som ikke var fra militæret (altså paramilitære, overs.anm.) og brøt inn i undervisningen på skolen. De kom inn i klasserommet og leste opp en liste over jenter som måtte reise fra landsbyen, eller slutte å date politimenn, hvis de ønsket å beholde livet.


- Gjorde de alvor av disse truslene?

- Det var jenter som ble funnet drept, de som hadde politimenn som kjærester. De overvåket dem og brydde seg ikke om at det var jenter: de torturerte dem, voldtok dem og slengte dem fra seg.


- Kjente du noen av dem selv?

- En jente som ikke respekterte disse reglene ble funnet ved kirkegården, det vil si nå blir kistene begravet utenfor kirkegården så mange bomber som har falt her... De sa hun hadde fått øynene stukket ut og tungen skåret over. Også fingrene, ørene og brystene var skåret av.


- Var vold mot kvinner vanlig?

- Ja, en dag fant min mor og jeg en annen kvinne som blødde fra ansiktet, og som sa at hun ikke ønsker å dø. Jeg vet ikke hvor vi fikk kreftene fra, men vi bar henne til sykehuset. De hadde slått henne slik at alle ribbeina var knust. Jeg hadde venninner i 11. klasse som måtte dra fra landsbyen, for de skulle drepe dem. I følge det andre sier, endte mange av dem som prostituerte på bordeller.


- Hvordan fikk man kjærester?

- Man kunne ikke involvere seg med noen, heller kke med sivile, for de var gjerne milicianos (urban gerilja, overs.anm.), man kunne ikke vite...


- Og nå når du ikke lenger er i det området, hva ønsker du å gjøre?

- Jeg hadde tenkt å studere hudpleie, men nå når de ikke lenger stiller krav om en viss høyde for å bli politi, tenker jeg på å bli det. Mødrene her i landsbyene bruker ikke prevensjon, og her er masse barn. Jeg vil gjerne arbeide for at disse blir repektert.

NRKs korrespondentbrev fra rundreise med Cocaine.NO i Colombia

Korrespondentbrevet i NRK var i dag fra Anders Tvegård der han tok for seg inntrykkene fra sin rundreise i Colombia sammen med Cocaine.NO tidligere denne måneden. Han presenterer situasjonen til indianerne i Amazonas som blir fordrevet av kokainbander, og krigen om kontrollen over narkorutene i Nariño på Stillehavskysten, der det som alltid er sivilbefolkningen som får unngjelde.


Han tar også for seg San Carlos, som fikk Colombias fredspris i fjor for sitt arbeid med gjenoppbygging og forsoning etter narkokrigen som herjet der for et tiår siden.

Tidligere "ukontaktet" indianerstamme tvinges til å arbeide som kokaplukkere

Nükak-makú folket levde ubemerket som nomader i kolombiansk Amazonas i tusener av år. Selv om nybyggere i jungelen hadde snakket om deres eksistens siden femtitallet, var det først i april 1988 de fikk de kontakt med den moderne verden, da en gruppe kvinner og barn kom inn til landsbyen Calamar. På dette tidspunktet antar en at nükak makú-folket besto av 2000 mennesker. I løpet av det kommende tiåret døde mellom 1000 og 1300 av disse, hovedsaklig som følge av influensa, tuberkolose og andre sykdommer de aldri hadde vært eksponert for.

Utover på nittitallet levde antropologer fra Universidad Javeriana sammen med dem i jungelen, og kunne dokumentere at begrepet nomader var nyansert. Nükak-makú-folket reise ikke rundt på måfå, men hadde faste ruter og visste hvor lenge de kunne oppholde seg på ett sted og høste av dyre- og plantelivet, før de måtte reise videre. De påvise også en kompleks idéverden med parallelle verdener: et dyr som drikker vann i en sølepytt er egentlig en speiling av et meneske som drikker juice fra en kokosnøtt – og fra en annen verden er dette juicedrikkende menesket dyret som drikker vann.

Kolombianske myndigheter opprettet et reservat for dem ut på nittitallet, men både kvegdrift som trengte innover i jungelen, og ikke minst kokadyrking som ble styrt av væpnede kokainfinansierte bander, gjorde at de fleste, vel 400, av de tidligere nomadene flyttet inn til den nærmeste byen, San José de Guaviare, der de fremdeles bor i stor fattigdom. I jungelen bor fremdeles et hundretalls nükak-makú som får tillatelse av kokainbandene til å oppholde seg der, mot at de aksepterer kokadyrkingen i området, og mot at de bidrar med arbeidskraft til kokaplukkingen, som såkalte raspachines. Situasjonen virker håpløs; i 2006 tok deres leder Mao-Be selvmord med barbasca, giften de alltid har brukt til fiske.

Det eneste de gjenværende i jungelen får av «hjelp» fra myndighetene, er det de kaller «fly som passerer der oppe og slipper ut vann» - sprøyting av kokamarker med plantegift, som fører til ytterligere alvorlige sykdommer blant de sårbare indianerne. Men mye tyder på at lidelsen snart vil ta slutt, snart er det stolte Nükak-makú-folket utryddet.


Kilde: El Tiempo



Houston døde av drukning og kokainmisbruk - Aftenposten

Houston døde av drukning og kokainmisbruk - Aftenposten:

Uforklarlige hjerteatakk eller hjerneslag blant unge mennesker - er ofte ikke så uforklarlige, dette er en velkjent effekt av kokainmisbruk. Ofte blir likevel ikke slike dødsfall klassifisert som kokaindødsfall, da man i mange tilfeller (les: rekreasjonsbrukere) ikke mistenker narkotikabruk. Dette er en av grunnene til at farene ved kokainbruk sannsynligvis fremdeles er kraftig undervurdert.

Se mer om kokainets helsekonsekvenser på http://www.cocaine.no/pages/Helsekonsekvenser.php.

Vinner av stilkonkurransen i Bergens Tidende


Bergens Tidende har i dag intervjuet vinneren av høstens stilkonkurranse, Nanna Lilletvedt Sæten, om hennes opplevelser på rundturen i Sør-Amerika nylig. Se faksimile av intervjuet her.

Se reisebloggen til de tre vinnerne her: trenordmenniamazonas.blogspot.com

og de tre vinnertekstene her:




Aarebrot: – Alle som bruker narkotika er med på organisert kriminalitet - TV 2 Nyhetene

Aarebrot: – Alle som bruker narkotika er med på organisert kriminalitet - TV 2 Nyhetene: "– Enhver som bruker kokain vil vite at noen har levert det kokainet. Og den som leverer kokainet er del av et kriminelt nettverk."

'via Blog this'

"Ana" rammet igjen av kokainkrigen

På bildet tatt i forrige uke passerer Signe, Nanna og Tore foran et fraflyttet hus i en av de forlatte landsbyene i Antioquia-regionen av Colombia, der kokainbandene herjet for et knapt tiår siden. Her massakrerte de mennesker og begikk unevnelige overgrep mot sivilbefolkningen – under påskuddet som står skrevet på veggen midt på bildet: «Fuera Sapos para ELN»: Kom dere vekk angivere for ELN (geriljagruppe).


Den egentlige grunnen var neppe at sivilbefolkningen var angivere for verken den ene eller den andre part – de ønsket bare desperat å få leve i fred – men at disse bandene ønsket å spre frykt og terror for å kontrollere befolkningen i området.


Under cocaine.no sin reise med tre norske ungdommer (konkurransevinnere) i samme område i desember for et drøyt år siden, møtte vi noen representanter for Colombias organisasjon for landmineofre. En av dem var «Ana», en modig 20 år gamle jente – her avbildet på en juletrefest de arrangerte for barna i foreningen som vi deltok på - og hun fortalte oss om landmineofrenes grusomme skjebner i kokainkrigen.


Et par måneder senere fikk vi vite at «Ana» og hennes familie var blitt fordrevet av en av kokainbandene fra landsbyen der de bodde i det nordlige Colombia. Igjen vilkårlig narkoterror for å styrke bandenes lokale makt.


Så i går ble en av familiemedlemmene som flyktet med henne - ektemannen til hennes søster - myrdet av en av kokainbandene på det nye stedet. Henrettet med fem skudd i ansiktet. Han var 25 år, drosjesjåfør og dypt religiøs. Da familien tok kontakt med banden for å få utlevert liket, fikk de beskjed om at var drept «por sapo» -for å være angiver. I høyden kan dette bety at han har svart på spørsmål fra politiet om bevegelser i området – mange korrupte politimenn røper sine kilder til bandene. Men mest sannsynlig betyr det bare det det pleier å bety i landene som er i narkovoldens klør:


«Ingen annen grunn enn at vi vil dere skal frykte oss»

 

Copyright 2011. All rights reserved. Cocaine.no is a project managed by Golden Colombia Foundation

RSS Feed. This blog is proudly powered by Blogger and uses Modern Clix, a theme by Rodrigo Galindez. Modern Clix blogger template by Introblogger.