Benedicte
Bull skildrer i forrige ukes kronikk, Fra “pysjamaskupp” til narkostat, på nrk.no/ytring hvordan
Honduras i årene etter
statskuppet i 2009 har utviklet seg til en “narkostat”, og i dag er landet med flest
mord per innbygger i verden. Mens politiet i tiden etter kuppet fokuserte på å slå ned på motstandsbevegelsen fikk mexicanske narkokarteller fotfeste i allianse med lokale kriminelle grupper. De var hardt presset i Mexicos såkalte «narkokrig», og på jakt etter et «fristed». De nøt også godt av en internasjonal boikott som gjorde at alle former for samarbeid om kontroll med narkohandelen stanset i seks måneder. Resultatet er at Honduras i dag er både «lager» og transittland for hoveddelen av kokainen på vei fra Sør-Amerika til USA.
Kronikken
viser videre til hvordan narkokartellene nå har infiltrert hele samfunnsveven i
Honduras: Næringslivet benyttes til hvitvasking av narkoinntekter og til
logistikkformål, politi og militære er involvert i narkotrafikken, politikere
på alle nivåer korrumperes eller trues til samarbeid.
Både kommunestyrer, kongressen, og andre politiske institusjoner preges av at narkokarteller betaler valgkamper for kandidater og krever lojalitet som gjengjeld.
Og for de
som ikke lar seg kjøpe, finnes andre løsninger. 35 politikere ble myrdet under årets
valgkamp.
Benedicte
Bulls kronikk på nrk.no/ytring i forrige uke er et oppløftende eksempel på at
samfunnsvitere nå har begynt å ta Manuel Castells 15 år gamle oppfordring fra The Information Age til etteretning:
The extraordinary growth of the drug traffic industry since the 1970s has transformed the economics and politics of Latin America. Classic paradigms of dependency and development have to be rethought to include, as a fundamental feature, the characteristics of the drugs industry, and its deep penetration of state institutions and social organization.
Slik
innsikt ville kanskje kunne medført at det internasjonale samfunn ville vært
mer oppmerksom på faren for at turbulsensen og maktvakuumet i landet ville bli utnyttet
av narkomafiaen til å befeste sin posisjon i tiden etter statskuppet.
Nå er
skaden uansett skjedd, og den er så godt som irreversibel: narkokulturen har
penetrert samfunnet på alle nivåer. Da mister samfunnet også sin evne til å
drive tilbake kriminalitet.
Men dette
gjelder ikke bare Honduras. Alle de små, mellomamerikanske landene er i
narkomafiaens klør som transittland på kokainets ferd fra Andesfjellene til
konsumentlandene, og regionen er blitt verdens voldeligste. Det er uansett vanskelig å
se en løsning på dette som ikke involverer etterspørselssiden i Vesten og
produksjonssiden på landsbygda i Sør-Amerika.