Cocaine.no's reportasjeteam tok i forrige uke turen fra den cundiboyacenske høysletten – i den østre Andesfjellkjeden i Colombia – og ned mot den mektige Magdalenafloden. Fra de små, hvitmalte landsbyene nær 3000 meter over havet, der værbitte, eldre menn rusler gatelangs i sine mørke filthatter og karakteristiske ruanas (ullponchoer), tipper veien plutselig brått og bratt nedover. «Der ingen skulle tru» at en vei kunne gå; som om Vårherre selv i euforisk skaperkraft skulle ha risset inn veien i fjellsidene med djerve tak.
Under en stålblå himmel danser små elver seg gjennom de grønne skogene, iblant kaster de seg stolte seg ut i intet fra en klippe, før de setter solid nedslag og fortsetter den rasende ferden nede i dalbunnen igjen. Visst kunne Vårherre skapt et vakrere land enn dette – men like sikkert er at han ikke gjorde det.
Andre steder holder mennene på med å sage opp nyfelt tømmer midt i veibanen. Det gir om ikke annet en pause for å gå ut av bilen og suge inn naturens lukter og lyder. Men det er et forstemmende syn, hogsten bidrar ytterligere til errosjonen. Men med stadig dårligere fremkommelighet, er det tryggere å satse på å frakte verdifullt edeltre til byen for å selge, enn vanlige jordbruksprodukter en ikke engang har garanti for å få solgt.
I det kvelden nærmer seg og vi nærmer oss reisens mål, Puerto Boyacá ved Magdalenafloden, er det brått stopp. Jordmassene ligger meterhøye på veien foran oss, og 15 mann fra det lokale «veiheimevernet» arbeider på spreng med å åpne en trase gjennom rasstedet. Vi blir innkvartert hos en familie i den fattigslige landsbyen, for å vente på et mulig gjennombrudd i arbeidet dagen etter. 16 mil opp igjen i fjellet på den elendige veien fristet ikke.
Se mer om kokainindustriens miljøødeleggelser i vår reportasje om temaet.
Dagen etter tar vi noen oversiktsbilder over rasstedet tidlig om morgenen. Joda, det var som vi trodde. I overkant av veien, lå det en forlatt kokamark. Mellom veien og kokamarken var det et tynte belte på en 10 meter med skog som skulle sikre at en ikke kunne se kokaplantene fra veien. Kokadyrkingen tok slutt her for 6-8 år siden, men siden kokamarker bruker ekstreme mengder med kunstgjødsel og insekts- og ugressmidler, er det sjelden skogen kommer tilbake. Vi så det hadde gått flere ras på denne kokamarken, og nå var altså det store gått. Det tok ikke liv denne gangen.
Midt på dagen får veiarbeiderne åpnet en trasé og lagt sitt ulovlig hoggede tømmer i bunnen, og jeepen vår får trukket seg gjennom. Videre nedover dalen blir synet bare verre og verre. Dalsidene er ribbet for skog. Den vanlige prosessen: man flytter langt unna allfarvei for å dyrke koka, kone og barn kommer etter etter et år eller to, man bygger hus, rydder beitemark til buskap, hogger noe mer skog for å dyrke mais og grønnsaker, sper på inntekten med ulovlig tømmervirksomhet... Resultatet er imidlertid et par tiår senere samfunn som knapt kan overleve på grunn av rovdriften på miljøet. For ikke å snakke om konsekvensene for menneskene som bor langs elvene nedover mot kysten: I 2010 måtte tre millioner mennesker i Colombia flykte fra sine hjem som sto under vann, på grunn av at de avskogede Andesfjellsidene har mistet sin evne til å regulere nedbøren.
