José Alberto Gutiérrez er sjåfør på en søppelbil i Bogotá. For 15 år siden begynte han å ta vare på alle bøkene han fant i søppeldunkene, og i dag har han bygget opp et helt nettverk av små lokale biblioteker i de fattigste bydelene i Bogotá basert på bøkene folk har kastet. På bildet viser han en av bøkene til to frivillige fra Stiftelsen Golden Colombia: Rolf Jonny Hagen og Peter Heptinstall.
José Alberto vokste opp i nabolaget La Nueva Gloria sør i Bogotá, et av disse stedene der det bare er med mye flaks, eller med ekstremt hardt arbeid, at en kan lykkes med å få en utdanning, eller å få et arbeid med en lønn en kan leve av. Det var der han åpnet det første av nå i alt 11 biblioteker som i dag utgjør Fuerza de las Palabras (kraften i ordene). Vi tok en prat med ham om forholdene, behovene og mulighetene som ungdommen i dette nabolaget opplever.
I akkurat denne bydelen er ikke volden så synlig, men den er der, alt fra foreldre som slår barna hjemme til kamper i gatene mellom pandillas (narkogjenger). En kveld dro jeg for å hente datteren min på en fest rundt midnatt, og vi havnet midt i en krig mellom to bander like ved hjemmet vårt, 40 ungdommer, ingen av dem over 16 år. Vi flyktet så fort vi kunne. Om dagen er nabolaget vårt fredelig, men om kvelden regjerer gjengene. Deres hovedinntektskilder er narkosalg og ran. Mange av våre bekjente her har barn som er med i gjengene.
Og selv om vårt nabolag ikke opplever ekstrem fattigdom, så har alltid befolkningen her akkutte behov som de ikke kan tilfredstille. De mangler penger til mat, de har ikke penger til bussen for å dra med barnet til legen... Alle barn og eldre i nabolaget er registrert i en lokal kafe der de fattige får en gratis varm lunsj. Ofte er dette det eneste barna får å spise om dagen.
Datteren min gikk på universitetet, noen av hennes venner også, men i dag er det ikke så mange som studerer. Hvis du spør etter den-og-den er svaret ofte at "nei, han er i Medellín, i narko'en". Til og med jenter går inn i disse bandene. De fleste ender opp såret, eller bare forsvinner.
Det er på grunn av denne virkeligheten, som jeg har observert i 30 år nå, at jeg har åpnet hjemmet mitt for barna slik at de kan komme hit for å lese, og at de kunne komme hit for å være sammen med venner. Lekeplassen her er blitt en såkalt olla (gryte), altså et sted der det selges narkotika. Og selv nå, 11 år etter vi startet, er biblioteket stadig fullt av barn som kommer for å leke og for å se på bøkene. Av og til har vi frivillige som kommer hit for å undervise og være med barna, og da er stedet fullt!
Jeg har sett at de barna som har pleid å komme hit over flere år, gjør det bedre på skolen, de er virkelig interessert i å lære. Og når de blir større, tar de en jobb for å kunne finansiere studiene sine. Det er ikke noen større tilfredsstillelse for meg enn å se disse barna vokse opp uten å ende opp i nakogjengene.
Også norske forfattere er representert i hyllene: Sofies verden.
